Samisk historie i etterkrigstiden

Bruk av samedrakter har vært en del av den samiske revitaliseringen.

Foto: Karin Beate Nøsterud

Samisk historie i etterkrigstiden handler her om tiden fra 1945 til 2020 hvor samene får anerkjennelse for å tilhøre en egen nasjon, og deres kamp for rettigheter for vann og land får medhold fra statene de er en del av. Den politiske diskusjonen i etterkrigstiden dreide som om status for samisk språk og kultur, samt om hvordan samenes livsgrunnlag kunne sikres. Diskusjonen gikk på hvordan «tradisjon» skulle stå i forhold til «modernisering». Samekomiteen av 1956 kom med en innstilling som markerte en overgang fra fornorskning til kulturpluralisme. Samisk ble et offisielt språk i skolen i Norge i 1959, men det tok lang tid å få utarbeidet skolebøker og laget undervisningsopplegg. Ikke før på slutten av 1960-årene ble det gitt tilbud om samisk begynneropplæring. I løpet av 1980-årene fikk flertallet av samisktalende barn sin begynneropplæring på morsmålet.

Samisk råd for Finnmark ble stiftet i 1953 og arbeidet for å fremme samenes sak, med opplysningsarbeid, samiske sendinger i radio, avisutgivelse, hjelp i sosiale saker og arbeid for næringslivet. Tre år senere ble Nordisk sameråd dannet. Organisasjonen arbeidet med en rekke saker, der retten til naturressursene var den viktigste. På samekonferansene som ble hold i de Nordiske landene deltok representanter fra myndigheter lokalt og nasjonalt, i tillegg til folk fra akademia og samiske organisasjoner. Det fantes ikke noen formelle instanser for at statene skulle ta hensyn til samenes synspunkter, men myndighetene var likevel lydhøre.

Skolegang førte til at mange samiske ungdommer tok akademisk utdannelse. I neste omgang førte det til at samiske studenter og intellektuelle kjempet for samiske rettigheter i 1960- og 1970-årene. Denne rettighetskampen toppet seg i overgangen mellom 1970- og 1980-årene da Altaelva skulle reguleres for kraftproduksjon. Det kom til store protester og demonstrasjoner som fikk stor oppmerksomhet nasjonalt og internasjonalt. Selv om Altaelva ble regulert med en stor dam, førte samenes kamp til at de fikk sympati og forståelse i det norske samfunnet. I neste omgang førte det til reformer som samene nøt godt av. Blant annet ble Sametinget opprettet og i 1988 ble det vedtatt en ny lov i Grunnloven om samens rettigheter.

Samisk reindrift har i etterkrigstiden sett store omveltninger, med blant annet innføring av snøscootere og andre moderne hjelpemidler. Reingjetere kunne dermed være bofaste i tettstedene som ble etablert og arbeide i skiftordninger. Reinnæringen har i nyere tid problemer med overetablering og stor slitasje på vegetasjonen over store deler av Finnmark. Andre utfordringer er inngrep og innskrenkninger av reinbeiteområdene. Andre næringer gjør seg gjeldende og belaster reindriften, som jordbruk, skogbruk, veibygging, vannkraftregulering, gruveindustri, turisme, militær aktivitet og naturverninteresser.

Sjøsamene har tradisjonelt hatt fjordfiske som hovednæring, mens sauehold, jordbruk og utmarksressurser ga biinntekter. Siden 1990-årene har fjordfisket blitt dårligere på grunn av generell overbeskatning, blant annet fordi trålere har fått tillatelse til å fiske i fjordene. Sjøsamene har mange steder forlatt bygdene eller funnet nye næringer.

Begrepsavklaring

Finner har vært en betegnelse på samer i gammel tid, og antas å være et ord av norrøn opprinnelse. Betydningen av ordet kan være vandrer, sporfinner eller jeger. På 1800-tallet ble det i offisielle folketellinger benyttet begrepene lapper og/eller finner, fra 1865 til 1910 bare lapp. En tid ble ordet finner ikke brukt om samer, da innvandrende kvener fikk denne betegnelsen. Fra 1920 ble samene igjen kalt for finner. En foretrakk dette ordet siden det var det gamle norske ordet, mens lapp var et svensk ord. På grunn av disse vekslingene mellom begreper, ble kategoriene ikke helt entydige. Noen steder ble finn brukt om sjøsamer. Begrepet lapp ble oppfattet nedsettende i Norge, men hadde ikke denne heftelsen i Finland. Ordet same var det samene selv foretrakk, og ordet finnes i alle de samiske språkene. Etter at samene hadde arbeidet for å få kontroll over begrepsbruken, ble same brukt første gang i folketellinger i 1930. I Sverige ble lapp erstattet av same i 1960-årene, da det ble oppfattet som mer korrekt.

Sameland omfatter store deler av det nordlige Norden og deler av Kolahalvøya.

De områdene som samene holder til i kalles Sameland (eller på samisk Sápmi og i gamle tid Sami Eana ámta). Det vil i moderne tid si Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark i Norge, Norrland og Västerbotten i Sverige og Lapin lääni i Finland, samt Kolahalvøya i Russland. I Finland er samisk hovedområde Kemi lappmark, samt stedene Enontekiö, Utsjok og Enare. Samene i Russland kalles historisk for skolte- og kola- og tersamer.

En ny samepolitikk

De samiske bygdene i Nord-Norge tok fra gjenreisningstiden etter andre verdenskrig steget inn i «storsamfunnet». Historikeren Berge Furre (1937–2016) skrev at overgangen var kjennetegnet av «pengeøkonomi, lønnsarbeid og arbeidsrytme.» Videre skrev han: «I møtet med storsamfunnet, med pengeøkonomi og nye yrke kjendes det samiske mer som en hemsko enn som ein verdi, kanskje aller mest blant sjøsamane ute ved kysten.» Fra rundt 1950-årene trodde mange, både samer og majoritetsbefolkningen, at de samiske språkene, kulturen, næringer og livsstil var dømt til undergang.

Etter andre verdenskrig etablerte menneskerettighetserklæringen i 1948 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (1950) en idé om at alle mennesker var likeverdige. I 1950 kom UNESCO med en erklæring som avviste biologiske forskjeller mellom menneskegrupper som forklaring på sosiale og kulturelle forskjeller. Etnografen Gutorm Gjessing (1906–1979) skrev boken Menneske og kulturen (1953) der lignende ideer og oppfatninger ble fremlagt. Etter dette ble det opp til politikerne å finne løsninger på samiske kulturelle spørsmål og anliggender. På dagsorden kom derfor spørsmålene om statusen som skulle gis samisk språk og kultur. Dessuten hvordan samenes livsgrunnlag skulle sikres. Disse to spørsmålene hang sammen, og i diskusjonene ble «tradisjon» hold opp mot «modernisering». Det ble dannet en samekomité, som i 1959 kom med en innstilling. Denne markerte en overgang fra fornorskning til kulturpluralisme.

I etterkrigstiden ble det etablert mange samiske skoler i de Nordiske landene, samt også i Sovjetunionen. Nomadeskolen i Sverige ble omdøpt til sameskoler, og en rekke andre skoler i det videre skoleløpet ble etablert. En samisk skole ble etablert i Kiruna i 1986 og andre kom til i Karesuando, Lannavaara, Gälivare, Jokkmokk og Tärneby. I Norge ble Samisk utdanningsråd etabler i Kautokeino i 1975 og en lignende institusjon ble også etablert i Finland. I tillegg ble det etablert samiske barnehager og dagsentre. Etter hvert ble det gitt store finansieringer fra myndighetene i de nordiske landene for samisk utdannelse og opplæring.

Organisering blant samer

Den nordiske samekonferansen i Kiruna 1962.

Foto: Asbjørn Nesheim

I 1948 ble Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) stiftet i Tromsø. Før opprettelsen hadde det vært diskusjoner om organisasjonen skulle være en moderat organisasjon for næringsinteresser eller om det skulle velges en mer aksjonistisk retning der organisasjonen skulle representere alle samer. NRL ble gjennom 1950-årene en organisasjon først og fremst for samer sør for Finnmark med fokus på næringsinteresser. Fra 1963 kom også reindriften med i forhandlingene om jordbruksavtalen. NRL var forskjellig fra Samii Litto, stiftet i 1945 i Finland, som var en fellessamisk organisasjon. Svenska Samernas Riksförbund, stiftet i 1950, var ment for lokale sameforeninger og samebyer, ikke for individuelle medlemmer.

Oslo sámi sær'vi («Oslo Sameforening») stiftet av samer i Oslo. I 1950 ble organisasjonen omorganisert og navnet endret til Sámi sær'vi, på norsk «Samisk selskap». Fra da av ønsket foreningen å være en organisasjon for alle samer i Norge, med siktemål om å være politisk organisasjon for samenes kår. Utover i 1950- og 60-årene ble det også opprettet lignede foreninger andre steder i Norge. I 1968 ble Sámi searvi igjen omorganisert til Norske Samers Riksforbund.

Den første samekonferansen ble hold i 1953 i Jokkmokk (Sverige). Temaet var aktivering av samene. Det fantes ikke noen formelle instanser for at statens skulle ta hensyn til samenes synspunkter, men myndighetene var likevel lydhøre. Den andre samekonferansen ble hold i Karasjok i 1956, og i den anledning ble Nordisk sameråd dannet. Organisasjonen arbeidet med en rekke saker, der retten til naturressursene var den viktigste. I de senere samekonferansene som ble hold hvert tredje år deltok representanter fra myndigheter lokalt og nasjonalt, folk fra akademia og samiske organisasjoner.

Da Samisk råd for Finnmark i 1950-årene ønsket å utvide NRKs språktilbud på samisk, var Kringkastingsrådet usikker på hvordan dette skulle håndteres. De var usikre på om samiske sendinger var i tråd med offisiell statlig politikk med norsk språkdominans. De bad Kirke- og undervisningsdepartementet om å nedsette et utvalg for å lage retningslinjer for samisk kulturpolitikk. Dermed ble Samekomiteen nedsatt i 1956, med mandat som ikke bare omhandlet kulturpolitikk. Noen år før hadde en lignende komite blitt oppnevnt i Finland.

Skole, språk og selvrespekt

Den samisk skole i Vaisaluokta en gang mellom 1950 og 1959.

Gällivare gamla kyrka. Gudstjänst för nomadskolans elever.

Foto: Folke Johansson

Samordningsnemnda for skoleverket av 1947 skulle modernisere og tilpasse strukturen innenfor skoleslagene til hverandre. Nemnda skulle også komme med en anbefaling om undervisningstilbudet til samene. Det ble foreslått egne klasser de første årene for samiske barn, slik at de kunne lære seg godt nok norsk til å kunne være i felles klasser i det videre utdannelsesløpet. Nemnda argumentert for at det måtte tas i bruk samiskspråklige skolebøker.

I den nye skoleloven av 1959 skulle ikke samisk lenger bare være et hjelpespråk. Dermed var samisk på nytt blitt et offisielt skolespråk i Norge. Imidlertid var det flere problemer med endringen, spesielt at en ikke hadde nok mange samiskspråklige lærere og heller ikke lærebøker på samisk. Resultatet ble at mange samiske barn deltok i en undervisning der de ikke forstod hva læreren sa. Mange opplevde sterk mistrivsel i skolen, skam og utenforskap. Dog var det mange lærere og enda flere samiske foreldre som var skeptisk til et skoleløp med norsk som fremmedspråk. Situasjonen forbedret seg gradvis utover i 1970-årene, og i løpet av 1980-årene fikk flertallet av samisktalende barn begynneropplæring på sitt morsmål.

I Finland fastsatte den samiske planleggingskomiteen i 1973 at det skulle undervises i samisk språk alle steder hvor samer bodde. Det ble også tilbudt undervisning i samisk til alle som var interessert, samt støtte til utgivelse av samisk litteratur og undervisningsmateriell. Utviklingen førte til at samisk, i alle dets variasjoner, ble undervist i samiske områder i 1990.

Samiske skoleinternater i Norden

Samordningsnemnda for skoleverket mente at de samiske skoleinternatene var nødvendige på grunn av store avstander og spredt bosetning. Andre grunner for å beholde dem var å trygge skolegangen, forbedre helsestell og sosialisering med faste rutiner og arbeidstrening. Myndighetene bevilget penger for å bygge statlige internater frem til 1960.

Internatskoler var vanlig i Norge og Finland. For mange var internatskolene en vanskelig tid, men det ga også muligheter ved at barn og ungdom fra forskjellige steder møttes og stiftet langvarige relasjoner. Skoletimetallet ble økt etter krigen, noe som ga lengre tid for elevene på internat. Målet var ikke lengre fornorskning, men at barna skulle få snakke sitt morsmål. Internatene ga både språklig og kulturelt fellesskap, samt mulighet til utdannelse og for noen videre universitetsstudier. Mange samer utdannet seg til å bli lærere, noe som i neste omgang ga mulighet til å undervise i samisk og påvirke innholdet i skolen. Slik ble internatskolene institusjoner som over tid skapte en samisk, politisk motvekt mot fornorskning, forsvenskning og forfinskning.

Utover i 1970-årene ble de fleste internatskolene i Finnmark avviklet. Årsaken var veiutbygging og skoleskyss slik at barna kom hjem hver dag. I 1999 ble de to siste internatene lagt ned, disse lå i Kautokeino og Karasjok.

Skolen førte til at mange samiske ungdommer tok akademisk utdannelse. Mange trodde at skolegang og overgang til moderne livsstil ville utrydde de samiske språkene og kulturen. I virkeligheten ble det ikke slik. Samiske studenter og intellektuelle kjempet for samiske rettigheter i 1960- og 1970-årene på samme måte som den den radikale studentbevegelsen drev sine kamper.

Samiske skoleinternater på Kolahalvøya

Kolasamene bestod tradisjonelt av flere grupper med egne språk, nemlig ter-, akkala- skolt- og kildingsamer. Kolasamne var i en telling fra 2010 oppgitt til 1599 personer og språkene deres er sterkt truet.

Etter andre verdenskrig bestemte sovjetmyndighetene at et helt nytt skolesystem skulle bygges opp fra grunnen av og et omfattende system med internatskoler ble bygget opp. De samiske barna skulle få omstrukturert deres personligheter i skolen og på sikt skulle minoritetene bli fullstendig assimilert. Det var ikke tillatt å snakke samisk i skolen. Det ble innført strenge regler, militær stil og forbud mot tradisjonelle samiske klær. For etterkrigsgenerasjonen ble mulighetene til språkoverføring sterkt redusert og interessen for tradisjonelle samiske aktiviteter svant hen.

Fra en presentasjon av samisk kultur i Lovozero i 2015.

Fra 1969 til Sovjetunionens oppløsning i 1989 ble det gradvis tillatt med samisk språk i skolen. Utover på slutten av 1970-årene ble samisk språk introdusert som obligatorisk fag, dessuten ble samisk kultur og opplæring i tradisjonelle næringer innført. Opplegget på internatskolene ble forbedret og barna fikk lov til å reise hjem i helger og ferier. Imidlertid var ikke nok til å holde vedlike de samiske språket.

Samiske språk ble offisielle

Utdypende artikkel: Samiske språk

For de samsike språkene skjedde en drastisk endring rundt 1970 da samebevegelsen satte inn nye sentrale mål. Et mål var å gjøre samisk til offisielle språk. Språklige menneskerettigheter ble diskutert og det ble satt opprettet samiske foreninger, konferanser, festivaler og andre publikumsarrangementer. Samtidig ble det samiske radiosendinger, aviser og bøker utgitt. Joik ble blitt kombinert med andre musikkformer og møtte et bred publikum via fremførelser, plater, kassetter, CD og i nyere tid, Internett. TV og filmer med samiske temaer har også kommet til. Siden 1950-årene har de nordiske landene hatt en pluralistisk språkpolitikk, og fra 1980-årene har en gått aktivt inn for å revitalisere språkene. Men selv innenfor slike rammer skjer et språkskifte, og en kan si at det både skjer et kappløp mot assimilasjon og mot revitalisering.

Moderne samiske næringer

Etter andre verdenskrig skjedde en hurtig endring av samisk bosetningsmønster og næringsliv. Disse endringene fikk også betydning for samiske samfunn, der samisk språk ble svekket og omgangsformere endret. Helt opp til mellomkrigstiden drev samene delvis med naturalhusholdning og selvberging, mens etterkrigstiden ga overgang til morderne forbrukersamfunn og nye teknologier i de gamle næringene. Mange steder i nord er det fortsatt slik at samene driver med primærnæringer i større grad enn den norske befolkningen ellers (2021).

Etablering av nye næringer, og da spesielt industri, var myndighetenes viktigste tiltak i 1950- og 60-årene, dette for å minske de økonomiske forskjellene blant folk. Denne strategien gjaldt for hele Norge, men i enda sterkere grad for Nord-Norge. Nord-Norgesplanen fra 1951 dannet grunnlaget. Eksempler på tiltak var etablering av industribedrifter, bygging av kraftverk, aluminiumsverk, veier og fiskeforedlingsbedrifter. Dermed ble det behov for å få utredet og stadfestet samenes rett til naturressursene i deres områder. Der Nord-Norgesplanen gikk inn for rasjonalisering, spesialisering og industri, var samenes ønsker en alternativ strategi for samiske områder, både til lands og til havs. Det skulle skje utvikling både innenfor tradisjon og fornying, gjennom språk og samisk håndverk, samt vern om det tradisjonelle samiske sjøfisket.

Spørsmålet om næringsutvikling ble tatt opp i Nordisk sameråds konferanse i Stockholm i 1959, men her var det først og fremst reindriftsnæringen som fikk oppmerksomhet. Samene var ellers interessert i mer enn reindrift, de ville ha tilgang til mulighetene som industri kunne gi og nyte god av den tekniske utviklingen. De så dette som et økonomisk grunnlag for å utvikle sin kulturelle autonomi. En så ikke noen konflikt mellom modernisering og bevaring av språk og kultur. En lignende holdning fant en i Finland, der moderne utvikling av samfunnet ikke nødvendigvis var noe som ble påtvunget samene, men noe de viste interesse for. Nordisk sameråds konferanse i 1959 gikk debatten om utdanning og økt status for samiske språk. De henstilte til Nordisk råd om arbeide for bevaring av det samiske folket og bedre leveforhold.

For Finnmark sin del førte Nord-Norgesplanen til mange statlige støteordninger og investeringer. Det ble etablert en landbruksutdannelse og gitt støtte til fiskeriene, jord- og skogbruk, samt til reindriften. I tillegg ble det gitt tilskudd til bygging av driftsbygninger og bolighus.

Samiske næringer i omforming

Reigjeter gjør klar reinsdyr for kløv på Finnmarksvidda i 1956, det vil si at dyret bærer utstyr.

Foto: Unni Fürst

De første tiårene etter andre verdenskrig var reindrift næring for rundt 10 % av de norske samene. Jordbruk, fiske og forskjellige tilleggsnæringer var inntektskilden for det store flertallet. Selv i Indre-Finnmark var ikke reindrift viktigste levebrød. Næringslivet var ensidig og inntektene lave. Norge var et sosialdemokratisk styrt land, der sosial utjevning var en sentral del av politikken. Samenes lave levestandard var derfor ikke akseptabel.

Etter andre verdenskrig var reindriften i Finnmark i mindre grad underlagt norsk administrasjon og kontroll enn lengre sør. Opp til 1960-årene var reindriften fortsatt hovedsakelig nomadisk og hele familien deltok i lange sesongvise reinflyttinger mellom innland og kysten. Vinterbostedene lå i de tradisjonelle siidaområdenes beitemarker. Helt opp til 1950-årene ble reinen melket i enkelte av siidaene. Fra 1945 til 1960-årene hadde reindriftsnæringen i Finnmark stor vekst, først og fremst i antall reineiere og i 1965 var det 1580 besetninger. Lappefogden i Finnmark var bekymret for næringens økonomiske inntjening. Det ble gjort tiltak for å gjøre driften enklere og lønnsomheten bedre. En nyvinning som fikk stor betydning var snøskuteren som først ble tatt i bruk i Norge og Sverige i 1961, og i Finland året etter. I Sovjetunionen begynte en med snøskutere først i 1970-årene.

I 1950-årene begynte enkelt å vurdere utvikling av stasjonær reindrift fordi reinflytting ikke nødvendigvis var rasjonelt eller et liv som kunne tilbys fremtidige generasjoner. Derimot mente Samisk råd for Finnmark og særutvalget for reindriften at reindriften kunne utvikles og moderniseres, istedenfor å omformes til noe helt annet.

Reindriftsamene hadde enkle husvære på stedet der reinen hadde vinterbeite, mens de benyttet hytter eller telt der sommerbeite foregikk. Selv om samene selv ikke klagde, oppfattet fylkeslegen i Finnmark boligene som tungvinte. Ikke bare var fylkeslegen skeptisk til boligforholdene, men også ernæring og helse blant den samiske befolkningen. Arbeiderpartiregjeringene var svært opptatt av folkehelse og boligstandard, dermed startet myndighetene et program med informasjon på samisk og utdannelse av samisk helsespersonell. I 1959 bevilget Stortinget midler til subsidiering av familieboliger for reindriftsamer.

Reindriftslovkomiteen ble satt ned i 1960 for å revurdere reindriftsloven av 1933. I komiteen var reineiere og Landbruksdepartementet representert. Komiteen hadde møter over hele landet fra 1960 til 1963. Et gjennomgående tema var større respekt for samiske rettigheter, som en mente stadig måtte vike for andre næringsinteresser. Komiteen fikk høre om konflikter mellom jordbruk og reindrift, hyttebygging, vassdragsreguleringer som ga tapt av beiteland, redusert fiske og at gamle flytteveier som ble borte. Komiteens innstilling kom i 1966 og sa at samene hadde urgammel rett til å drive reindrift etter prinsippet om alders tids bruk.

Moderne reindrift

Utdypende artikkel: Reindrift

Reigjeter med snøscooter med tilhenger.

Foto: Altapulken

Tradisjonelt foregikk reinflyttingen over meget store avstander, for eksempel flyttet svenske reinsamer sine rein over til Norge på opptil 400 km lange reiser. I Sverige er slike forflytninger for lengst over, og når forflytningene foretas er det aldri snakk om at hele familien deltar. En annen nyvinning var lange gjerder som gjorde det mye enklere å skille flokkene fra hverandre. Dermed ble behovet for arbeidskraft redusert. Snøskuteren ga gjeterne både stor aksjonsradius og fart. Dermed kunne reingjeterne bo i tettstedene som vokste frem.

Reindriften ble kraftig modernisert fra 1970-årene og utover, med bruk av snøscooter, terrengsykler og i noen tilfeller også fly og helikoptre. Med disse investeringene ble det også stor ubalanse mellom inntekter og utgifter. Dermed ble det behov for statlig tilskudd, og fra 1990-årene har reinnæringen mottatt mye mer i tilskudd enn den gir i overskudd. Dog kan avkastningen varierer mye fra år til år og fra sted til sted.

Reindriftsavtalen er en avtale mellom den norske staten med Landbruks- og matdepartementet og reindriften med Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL). Avtalen ble inngått i 1976. I henhold til avtalen gis det næringsstøtte med det formål å likestille reindrift med jordbruket. Avtalen består av en hovedavtale og en korttidsavtale som det forhandles om hvert år.

I Finland lar en flokkene streife rundt i siidaen det meste av året. En flytter dog noe på dyrene for å unngå overbeiting. Gjeterne har kun kontakt med dyrene ved kalving om våren, når kalvene skal øremerkes om sommeren og når slaktingen og opptellingen skjer på høsten.

Blant de største utfordringer for reindriften i nyere tid er inngrep og innskrenkninger av reinbeitedistriktene som følge av arealforvaltning. Andre næringer og interesser gjør seg gjeldende og belaster reindriften. Eksempler er jordbruk, skogbruk, veibygging, vannkraftregulering, gruveindustri, turisme, militære og naturverninteresser. Også «usynlige» inngrep gjør seg gjeldende som friluftsliv, der fjellvandrer forstyrrer reinen.

Svenske samers næringer

Antallet samer i Sverige er anslått til 20 000 til 40 000 (2020). Begrenset statistikk gjør det vanskelig å fastslå hva som finnes av samiske næringer, foretak og deres sosiale status. Alle beskrivelser i dette avsnittet baseres status i 2020. Det er 3 900 reineiere i landet, og næringen har en omsetning på omkring 400 millioner svenske kroner. Næringen har potensial for å vokse, men begrensede faktorer er rovdyr, klimaendringer og ugunstig arealforvaltning. Konflikter med gruveindustri, vannkraftanlegg, skogindustri og private landeiere oppstår typisk. Noen få samiske foretak tilbyr aktiviteter for turister og deres unike kultur og tradisjoner regnes som viktige i regionale turiststrategier. Samisk matproduksjon og håndverk (duodji) regnes også for å ha vekstpotensial. Forbrukernes økende etterspørsel etter bærekraftig og økologisk kjøtt kommer reindriftsnæringen til gode. I Nord-Sverige er mindre enn 20 % av samene tilknyttet reindrift.

Innad blant samene i Sverige er den uformelle økonomien viktig. Spesielt blant reindriftens folk er familien en mye større enhet en det som er vanlig i vestlige samfunn. Dette gir seg utslag i kjøtt, fisk og bær deles mellom venner og slektninger. Dermed er det vanskelig å måle den økonomiske betydningen av reindrift, jakt og fiske.

I årene fra rundt 1980 har den svenske staten anerkjent samene som et urfolk, opprettet Sametinget, lagt forholdene tilrette økonomisk og bygget opp institusjoner for økt selvstyre på lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå.

Reindrift på Kola

Flytransport av forsyninger til reingjetere i Russland.

Foto: Mikhail Kuhtarev

I Sovjetunionen var industrialisering, kollektivisering og sentralisering viktig for staten og små samiske vinterlandsbyer på Kolahalvøya ble avviklet allerede i 1930-årene. Samene skulle deretter være fastboende i sine sommerlandsbyer, samtidig ble reindriften nasjonalisert og omorganisert i større kollektivbruk. Samene ble deretter leid inn for å gjete reinflokkene de før eid. I 1960-årene ble kolasamene tvangsflyttet fra sine sommerplasser, dessuten ble alle landets samer flyttet over til bosetningen Lujavv'r. Alle spor etter samisk virksomhet ble borte, både fra registre og kart.

I 1950-årene var det åpenbart at kollektiviseringen av reindriften var mislykket og at næringen var ødelagt. Miljømessing var driften ikke bærekraftig og beiteområdene var overutnyttet. En fant ut at bare sesongbasert reindrift var bærekraftig, noe som bare kunne oppnås med småskala privat reindrift. Reindriftsnæringen hadde en viss positiv utvikling utover fra 1960-årene. Ulempen med dette var at mange familier som drev med reindrift måtte forlate sin tradisjonelle livsform. I 1989 var det bare 74 samiske familier som drev med reinsdyr på Kolahalvøya. Reindriften i Sovjetunionen utmerket seg ved forskning på utnyttelse av beiteland og foredling av reinrasene for størst mulig kjøttproduksjon.

Sjøsamenes sviktende ressurstilgang

Sjøsamiske sjøbuer i Birtavarre, Kåfjord, Troms fotografert i 1948. Den gamle sjøsamiske næringstilpassingen var sentrert om fiske, med biintekter fra fedrift og utmarksutnyttelse. Stort sett fisket sjøsamene i Kåfjord på Lyngenfjorden, men flere dro også på sesongfiske.

Foto: Asbjørn Nesheim

Sjøsamenes spesielle tilpasningsform ble mer og mer fornorsket ettersom den norske fiskerinæringen ekspanderte. Den norske staten gjorde mye for å bygge opp fiskerinæringen i Nord-Troms og Finnmark i etterkrigstiden. Mange fiskere etablerte seg med små båter og bruk, men på grunn av overkapasitet og dårlige inntekter, ble antallet fiskere stadig mindre. Folk flyttet til tettsteder og byer, og for de gjenværende ble fisket mer rasjonalisert. Fornyingen av fiskeriene førte til større konkurranse om ressursene i fjordene. Spesielt ble det konflikter når store båter med moderne redskaper som snurpenot og snurrevad kom inn i fjordene. I 1959 ble det imidlertid dannet fylkesvise rådgivende organer for lokale reguleringer, slik at forholdene ble bedre håndtert av fiskerimyndighetene og Fiskarlaget. Det var en etnisk dimensjon i disse konfliktene. Interessekonflikten var en kamp mellom småkårsfolk i fjordbygdene, ofte sjøsamer, som drev kombinasjonsbruk, og kyst- og sildefiskere med moderne, effektive redskaper.

For sjøsamene var hovednæringen fjordfiske, mens sauehold, jordbruk og utmarksressurser ga biinntekter. Siden 1990-årene har fjordfisket blitt dårligere på grunn av generell overbeskatning, blant annet fordi trålere har fått tillatelse til å fiske i fjordene. Sjøsamene har mange steder forlatt bygdene eller funnet nye næringer. Noen har fått nye båter eller gått over til mer intensivt jordbruk, da med vekt på sauehold, moderne jordbruk og nydyrkning. Husholdningene har dermed blitt mer preget av markedsøkonomi og forbruk, og økonomisk og kulturelt har sjøsamene blitt mer tilknyttet det norske samfunnet. Det er mer vanlig at disse snakker norsk enn at de behersker samisk. Den samiske forfatteren og historikeren Odd Mathis Hætta (1940–) har beskrevet hvordan generasjonen født på slutten av 1800-tallet snakket samisk og behersket norsk. De uttrykte ikke samisk identitet for sine barn, men skjulte den heller ikke og snakket samisk og gikk i samiske klær. Mens generasjonen etter, født før 1940, snakket både norsk og samisk, og tok til seg en mer norsk væremåte. Mange flyttet til byer i Sør-Norge og forlot sin samiske identitet.

Fraflytning fra småsteder i Nord-Norge

Hellmobotn innerst i Hellmofjorden er en veiløs bygd med omtrent bare samisk befolkning. Folk her fikk tilskudd fra staten opp til 1970 for å flytte vekk, deretter ble politikken endret og det ble tvert om gitt statlig tilskudd til folk som ville bo der.

Urbanisering og flytting fra distriktene har vært et karakteristisk trekk med utviklingen i Norge, så vel som i resten av verden. Fra 1950-årene hadde en i Norge statlig styrt fraflytting, mye på grunn av at hensiktsmessig infrastruktur ble for kostbar å bygge ut overalt der folk bodde. Drevet av den nasjonale utjevningspolitikken ble mange avsidesliggende steder definert som fraflyttingsområder, og folk fikk flyttetilskudd for å dra. For samiske samfunn var dette en politikk lite tilpasset deres egenart. I 1970-årene ble politikken endret, og det ble tvert om gitt statlig tilskudd til folk som ville bo på utkantsteder. I disse årene ble det også gjennomført en modernisering av samenes boliger i Indre-Finnmark, i Tysfjord og andre byger i Nordland.

Fra STN-områdene (Sametingets tilskuddsordninger til næringslivet) var det fra 1990 til 2020 netto utflytting. I de samiske samfunnene er det i tillegg kvinneunderskudd, fordi kvinner er mer villige til å flytte enn menn. Årsaken er kjønnsdelt arbeidsmarked. Dessuten tar ofte kvinnene i mange samiske samfunn høyere utdannelse enn menn, noe som forsterker trenden. Det er også forhold som tyder på at byene virker mer tiltrekkende sosialt og kulturelt. Inntil 2000 var det fødselsoverskudd i STN-områdene, men etter årtusenskiftet har det vært et fødselsunderskudd som er stadig økende.

I etterkrigstiden har en sakt at Oslo er den byen med flest samer i Norge, men etter at Tromsø fikk universitet har mange samiske ungdommer flyttet dit for å studere. Tromsø er den norske byen med flest samer (2021). Trenden er den samme i de andre nordiske byene. I Stockholm bor det rundt 2000 samer av et totalt samisk folketall anslått til 20 000 (2021). Denne urbaniseringen endrer forestillingen om hva det vil si å være same. «Bysame» er et begrep funnet opp av den finske språkforskeren Anna-Riitta Lindgren (1947–), i forbindelse med undersøkelser av samer i Helsingfors.

Mange samiske kvinneorganisasjoner har hatt stor vekst de siste årene, og mange samiske kvinner arbeider innenfor politikk, kultur og økonomi.

Rettighetskamp for land og vann

Altaelva var senter for den mest opprivende konflikten mellom samisk rettigheter og starsamfunnets energibehov, kjent som Alta-konflikten.

Foto: Bjørn Christian Tørrissen

Utover i 1960-årene hadde samene fått aksept for å ta vare på sitt språk, men mange samer hadde lite tro på at samisk hadde en fremtid. På denne tiden ble presset mot samiske områder sterkere, samtidig fikk samene stadig bedre organisering. Spesielt var det vannkraftutbygging som utfordret forholdet mellom samer og storsamfunnet.

På 1970- og 1980-tallet ble det argumentert for at samene, som urbefolkning, hadde rett til de naturressursene de tradisjonelt hadde utnyttet. En ny generasjon politikere og studenter, inspirert av den internasjonale urfolksbevegelsen, begynte å se de nordiske statene som kolonimakter som undertrykte samene.

Omtrent to tredjedeler av alle samer bodde i Norge, hvor de hadde og har sitt kulturelle og politiske tyngdepunkt. En mente derfor at samenes rettslige status i Norge var avgjørende for om hele folkegruppen skulle kunne ha en fremtid som eget folk. Politisk var det det kontroversielt at samene skulle ha egne rettigheter på grunnlag av deres status som etnisk minoritet og urfolk. I henhold til sosialantropolog og ekspert på samenes rettigheter og kultur, Harald Eidheim (1925–2012), var det mest kontroversielle temaet om samene har rett til selvstyre og landområder, noe som er sentralt innenfor moderne folke- og urfolksrett.

Statusendring til urbefolkning

Innstillingen fra Samekomiteen av 1956 styrket samenes rettigheter på områder som språk og kultur. Derimot var samenes rettigheter til naturområder uløst, selv om teamet var fremme i diskusjonene. De ble omtalt som urbefolkning, noe som førte til at de ble oppfattet dithen at staten skulle ta hensyn, ikke som noe som ga samene rettigheter. Imidlertid ble ikke dette sett på som relevant, heller ikke av samepolitikere. Offisielt var oppfatningen i Norge at slike folkegrupper ikke fantes i landet. Konvensjonen ble heller ikke ratifisert i Sverige eller Finland.

I Sverige ble reinbeitelovgivningen utredet, noe som i 1971 resulterte i en reinbeitelov. Samiske rettigheter ble ikke endret i denne loven. I tilknytning til utredningen ble Sameutredningen igangsatt, og det ble foreslått støtte til samisk språk og kultur, støtte til organisasjoner og tiltak for at samer som ikke drev reindrift også skulle kunne ha tilhørighet til samebyene (tidligere kalt Lappebyene). Arbeidet ledet videre til at Riksdagen i 1977 anerkjente samene som et urfolk.

I 1977 ble samene akseptert som en urbefolkning av Riksdagen, og i 1999 ble de inkludert som én av fem nasjonale minoriteter. De er er dermed betraktet både ssom urfolk og minoritet. Grunnloven i landet ble endret i 2011 slik at samene erkjennes å ha rett til å utvikle og bevare egen kultur og sosialt liv.

I årene etter andre verdenskrig og frem til midten av 1960-årene dreide ikke diskusjonen om samene seg om rettigheter, men om deres sosiale status. Samene ble beskrev som utrygge og splittet, samt tilbakestående både innenfor det kulturelle og sosiale. En mente også at de var uten tiltakslyst og -evne. I diskursen mente en at det stod verst til med fornorskede samer, som hadde kommet bort fra seg selv og var blitt unyttige samfunnsmedlemmer. Selv om diskusjonen gikk på at samisk kultur kunne komme til å gå mot undergangen, var ikke dette noe som var ønsket. Tvert om talte det for at tiltak måtte settes inn. Myndighetene ble innstilt på å gjøre godt igjen gamle ugjerninger. Det oppstod en strategi for gjennomslag for en ny samepolitikk, blandet med undergangstenkning og myndighetenes skyldfølelse for fornorskningen.

Høyesterettsjustitiarius Terje Wold (1899–1972) ledet an i arbeidet med å vurdere samenes rettigheter ut fra den europeiske menneskerettighetskonvensjonen fra 1953. Wold mente at konvensjonen ga samene rett til egen språk og kultur. Retten til å drive reindrift fant en ut var et privilegium som allerede gamle lover hadde nedfelt. Med dette ble det etablert en basis for en ny samepolitikk der stakkarsliggjøring og moderniseringsfrykt ble lagt bort til fordel for rettigheter basert på urbefolkningsrett.

Tvangsflytting på Kola

I 1960-årene var det også en stor kraftutbygging på Kola, der Koardegk syjjt ble lagt under vann da en stor kunstig innsjø ble etablert i 1965. Samene som bodde der ble hurtig tvangsflyttet, uten noen som helst mulighet til å protestere. Tvangsflyttingen av kolasamene er ømtålelige og tragiske minner for det samiske samfunnet. Deres liv ble brått endre med tap av rein, fiskeplasser, språket gikk tapt, det samme med boligene og annen eiendom. De samiske barna ble dessuten strengt assimilert på internatskoler og senere i skolegang, slik at mange mistet opprinnelig språk og ble russisktalene. Likevel har den kolasamiske kulturen utover i 2000-årene vist seg levedyktig.

Etter at Sovjetunionen kollapset endret livet for samene på Kolahalvøya betydelig, på noen måter til det bedre. Samenes liv i regionen var lukket for forskere fra 1920 til 1990, men i 1991 og 1994 reiste finske forskere inn i området. I 1990-årene etablerte samene forskjellige kommersielle selskaper for å kombinere moderne handel med tradisjonelle livsformer. Det ble også etablert er samisk museum i Lovozero som forsterket deres identitet. Det har også vært viktig med støtte fra de nordiske landene, slik at en har fått til samarbeidet med samene i resten av Norden.

Skattefjällsmålet i Sverige

Fra Ljungris var tidligere et skattefjäll, hvilket vil si et landområde i Jämtland og Härjedalen hvor samer hadde sine tilholdssteder og betalte skatt til kronen.

Foto: Arild Vågen

I Sverige kom samenes rettigheter til land og vann opp tidligere enn i de andre nordiske landene, mye på grunn av at reindriften der var grunnlegende i samepolitikken. Utover i 1950-årene hadde mange store vassdrag blitt regulert, og en fikk dermed store kunstige innsjøer som stod i konflikt med samenes bruk av land. Argumentene for å vannkraftutbygging var at de var «til fellesskapets beste», mens reindriften ble omtalt som snevre næringsinteresser. Selv om Svenska Samernas Riksförbund anså det som nytteløst å stanse disse prosjektene, oppstod en kritisk retorikk mot staten, gjerne begrunnet juridisk.

Skattefjällsmålet var en stor sak angående samiske rettigheter som verserte i det svenske rettssystemet fra 1966 til 1981. Saken dreide seg om samenes rettigheter til gamle områder nord i Jemtland (Skattefjäll). Samene mente at de hadde større rett til området enn den svenske staten. Høyesterett i Sverige aviste samenes krav til fjellområdene. I praksis ga rettssakene så mye positiv omtale av samiske rettigheter, at prosessen ble en milepæl i samisk rettighetskamp.

Den svenske staten aksepterer ikke samene, heller ikke de som driver med reindrift, å være urbefolkning i henhold til ILO-konvensjon nr. 169, 1989. Konvensjon 169 definerer prinsipper, regler og plikter for å beskytte urbefolkninger, som deres institusjoner, eiendom, land og kultur. Urbefolkninger blir her definert som mennesker som har sitt opphav i landet før nasjonalgrenser ble fastsatt, og som helt eller delvis har beholdt sine sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske organiseringer.

Samenes kamp for land og vann i Finland

I Finland ga det ikke gjenklang å tale om samene som ofrer for kolonialismen i 1970-årene. Det ville bygge opp under en oppfatning om samene som et folk uten tradisjonelle begreper om landeiendom. Strategisk ble det derfor viktigere å finne dokumentasjon for rettshistoriske begrunnelser for retten til land. Opinionskliamet i Finland var dessuten generelt positivt til undertrykte folk. Det ga en sterk posisjon i offentligheten å tale deres sak, selv om samenes rettighetskamp var en marginal bevegelse.

Noen viktige endringer vedrørende gjeting av rein ble gjennomført i Finland i 1969, da det ble innført bestemmelser om samenes bosteder. Hensikten var modernisering. Resultatet av dette var bygging av nye hus, ofte i form av «modernistiske bungalower» på avsidesliggende steder. Den finske modellen for planlegging av småsteder førte til at homogene samiske samfunn ble avviklet, og at en istedenfor brakte samen samer i landsbyer med folk fra flere forskjellige siidaer. Endringer av reglene ble innført i 1994 i «lov om naturbaserte næringsveier», som ytterligere skulle oppmuntre til å ta i bruk tidligere tradisjoner og praksiser.

Kampen om Alta- og Kautokeinovassdraget

Utdypende artikkel: Alta-konflikten

Folkeaksjonen mot Alta-
utbyggingen, fra demonstrasjonen i Stilla i 1979.

Det samiske flagget ble i sin første versjon utformet av Synnøve Persen (1950–). Alta-konflikten førte til gjennomslag for et eget samisk flag.

NVE laget sine første planer for utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget i 1968. Det var snakk om en oppdemming som ville skape en kunstig innsjø helt fra Sautso (Ĉávžu) til Kautokeino, en avstand på 80 km. Finnmark fylkesting vedtok enstemmig planen om regulering av vassdraget. Begrunnelsen for utbyggingen var at Finnmark måtte få større kraftproduksjon for å henge med i samfunnsutviklingen. Imidlertid oppstod store konflikter rundt planene som ville få store ringvirkninger for samiske interesser, kjent som Alta-konflikten. Stortinget ble påvirket av protestene, dermed ble det samiske bygdesamfunnet Masi fredet i stortingsvedtaket om utbygging av Altavassdraget i 1973. Prosjektet ble nedskalert, men det ble besluttet å bygge en stor dam i Altaelva, for Alta kraftverk.

Tidligere hadde store vassdrag i samiske områder blitt bygget ut, i Sverige fra begynnelsen av 1900-tallet og i Nord-Finland i 1950-årene. I mange av disse prosjektene ble store landområder ekspropriert, innbyggere ble tvangsflyttet og landområder demmet opp. Også norske myndigheter var lite interessert i å lytte til samenes ønske om rett til land og vann, men i Trøndelag hadde de fått jussens medhold i at de hadde rett til erstatning etter store vannkraftutbygginger. Dermed hadde samene fått en pekepinn på hva som kan oppnås via rettsvesenet.

Resultatet av Alta-konflikten på lengre sikt var at flere av kravene som samen tok opp ble innfridd. Samene vant sympati og forståelse fra store deler av den norske befolkningen, noe som i neste omgang ledet til reformer som samene nøt godt av.

Rettigheter til land og vann

Samerettsutvalget ble oppnevnt i oktober 1980, som en følge av Alta-konflikten i 1979. Som en følge av striden rundt kraftutbyggingen oppstod behov for å avklare statens forhold til samisk kultur og rettsstilling. Etter initiativ fra samiske organisasjoner ba regjeringen et utvalg om å vurdere grunnlovsfesting av samenes status og et folkevalgt samisk organ. Utvalget fikk også i oppdrag å avklare rettsforholdene i Finnmark og finne løsninger for å beskytte naturgrunnlaget for samisk kultur. Denne usikkerheten berørte alle i Finnmark, og nye konflikter om tradisjonelle samiske områder oppsto, noe som førte til krav om rettslig avklaring. Samerettsutvalgets arbeid resulterte i dagens Finnmarkslov.

Samenes rettigheter til land og vann bygger på prinsipper i norsk rett, og ligner bønders eiendomskrav til for eksempel beiteland. Tradisjonelt har staten vært ansett som grunneier i Finnmark, med begrunnelse i at samene, som nomader, ikke hadde ervervet eiendom. Jurister har imidlertid påvist at før 1700-tallet fantes det ingen klar oppfatning av kongelig eiendomsrett, og at samene var «halvnomadiske», med et systematisk flyttemønster.

Samisk og norsk ble likestilt som offisielle språk i Norge i 1992, det ble opprettet et samisk folkevalgt organ og valgmannstall for Sametinget. I 1988 ble det vedtatt en ny lov i grunnloven om samene: «Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppen kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.» Alta-konflikten førte til at to internasjonale strømninger i samtiden fløt sammen og ga styrke til saken, nemlig miljøvern og selvbevissthet blant urbefolkninger og etniske minoriteter.

Sameting

HM kong Harald og daværende sametingspresident Ole Henrik Magga ved åpningen av Sametinget høsten 1993.

Foto: Harry Johansen

Den 9. oktober 1989 ble sametinget høytidelig åpnet av kong Olav. Det var et representativt organ med direkte valg. Sametinget var unikt ved at det var et urfolksorgan som skulle kompensere for samenes tallmessige underlegenhet i det demokratiske systemet. Fra før var det etablert noe lignende i Finland i 1973. Ole Henrik Magga (1947–) fra Norske Samers Riksforbund ble valg til første president.

I Finland hadde Samedelegasjonen blitt opprettet i 1972. Denne ble avløst av Saamelaiskäräjät i 1996, som var en institusjon lik det norske Sametinget. I forbindelse med det samiske parlamentet ligger det samiske museet, åpnet i 1962. Museet hadde stor betydning for samisk kultur da det åpnet. Det regnes som et av de viktigste museene om samer, og er også sete for samisk radio og senter for samisk håndverk. Et svensk Sameting ble opprettet i 1993. I Russland har en tilsvarende institusjon basert på etnisk tilhørighet ikke vært mulig.

De stemmeberettigete til det norske Sametinget må stå i den samiske manntallisten. Valgmannstallet har i Norge har hatt stor vekst siden opprettelsen av sametinget. Ved inngangen til 1990-årene var samene splittet, mange ønsket ikke at etnisitet skulle gi særfordeler eller rettigheter. Noen hadde også brukt mye av sitt voksne liv på å «kvitte seg med det samiske.» Disse holdningen har etter hvert sluppet taket. Valgdeltagelsen er ikke spesielt høy, i 2009 var den 69 %, men den har også vært enda lavere. Det er mulig å stemme på forskjellige partier.

En sentral bestemmelse i ILO-konvensjon nummer 169, er urfolks rett til å bestemme over egne livsform og økonomisk utvikling, landrettigheter, sysselsetning, arbeidsliv, opplæring, trygd og helse. Sametinget har forsøkt å konkretisere selvbestemmelse ved å få lovfestet konkrete rettigheter på visse områder. Sverige og Finland har ikke ratifisert konvensjonen og sametingene der har ikke kunnet bruke en slik strategi for å nå frem med krav om landrettigheter. Konvensjonen er derfor der mer av moralsk karakter, enn av juridisk.

De nordiske sametingene inngår i samarbeidsorganet Samisk parlamentarisk råd. Fra 2003 har også samer fra Russland representert i rådet. For øvrig fikk kolasamene fra 1990 representasjon på føderalt nivå i Russland.

Samer fra Norge, Sverige, Finland og Russland har deltatt internationalt i Samerådet som representerer alle samer. Samer har deltatt i FNs permanente forum for urfolk, som er et høynivå rådgivende organ for FNs økonomiske og sosiale råd.

Svartskogen- og Selbu-saken

Dommene som ble avsagt i Høyesterett angående Svartskogen- og Selbu-saken regnes som et paradigmeskifte når det gjelder myndighetenes vektlegging av samisk bruk og sedvane. Svartskogen-saken, med domsavsigelse i oktober 2001, gjaldt en tvist mellom beboerne og staten om hvem som var eiere et utmarksområde (i Manndalen) på rundt 100 km² i Kåfjord kommune i Nord-Troms. Høyesterett kom frem til at grunneierne hadde rett til området gjennom kollektiv alders tids bruk.

Selbu-saken fra juni 2002 dreide seg om en konflikt om reinbeiterettigheter i Essand og i Riast/Hyllingen reinbeitedistrikter i deler av Selbu kommune i Sør-Trøndelag. Nærmere bestemt om samene hadde beiterett for sine dyr på private utmarksområder inne i reinbeitedistriktenes grenser. Høyesterett fremhevet at norsk og samiske kulturforskjellen må få rettslig betydning.

Finnmarkseiendommen

Finnmarksloven ble vedtatt av Stortinget i 2005 og regulerer rettighetsforholdene til grunn og naturressursene på tidligere statsgrunn i Finnmark. Den kom som et resultat av ILO-konvensjon nummer 169. Loven førte til at Finnmarkseiendommen (Finnmárkkuopmodat) ble opprettet, og denne står som eier av det som før var «statens umatrikulerte grunn». Det vil si 96 % av hele Finnmarks areal. Finnmarkseiendommen skal i prinsippet behandles som en privat grunneier som ikke kan instrueres av staten. Den er underlagt vanlige lover og skal ikke gjøre inngrep individuelle eller kollektive rettigheter som samer og andre har opparbeidet.

I behandlingen av Finnmarksloven ble det inngått en avtale mellom regjering og Sametinget, der alle statlige myndigheter skal informere Sametinget om prosesser som er relevant for den samiske befolkningen. Fra 2005 til 2012 var det hvert år 30–40 saker til konsultasjon. I de fleste saker ble en enige, men spesielt vindkraftutbygging og kraftlinjer skapte uenighet. Motstand mot Finnmarksloven førte til dannelse av Organisasjonen for etnisk og demokratisk likeverd, som mener at det er galt at samene skal favoriseres på etnisk grunnlag.

Sjøsamenes kamp for rett til fiske i fjordene

Kåfjorden (Gáivuotna) hvor det er en stor sjøsamisk befolkning. Kåfjord kommune tilhører forvaltningsområdet for samisk språk, hvor norsk og samisk er likestilte språk.

Foto: Simo Räsänen

Sjøsamer i fjordstrøkene utgjør den største samiske befolkningsgruppen, mens reinsamer (fjellsamer) på Finnmarksvidda utgjør en mindre del. I kyst- og fjordstrøkene fra Tysfjord til Varanger var det konflikter om retten til fiske i de gode fiskefeltene fra 1960-årene og helt opp til 1990. I tidsrommet foregikk en nasjonal kamp om fiskeressursene, som førte til overfiske og kollaps av sildestammen, samt nedgang for lodde- og torskebestandene. I neste omgang ga dette større rift om fiskeressursene i fjordene. En konfliktlinje gikk mellom fjordfiskere med små og åpne båter og større båter drevet av heltidsfiskere. Sjøsamene var fjordfiskere og drev gjerne i kombinasjon med andre næringsveier, dermed kom deres tilpassingen under press. De store fiskebåtene brukte aktive redskaper som trål og snurrevad. De lokale fiskerlagene ville ha strengere regulering, blant annet argumenterte de med at bunnsleperedskaper ødelegger gytebestandene av fisk.

Siden 1960 har mange sjøsamer forlatt fiskeryrket, mens noen har skaffet seg større båter for å drive havfiske. NRK Brennpunkt dokumenterte i 2009 at rundt 75 % av alle fjordfiskere hadde forlatt fiskeryrket.

Kystfiskeutvalget for Finnmark ga ut sin innstilling NOU 2008: 5 «Retten til fiske i havet utenfor Finnmark», hvor det ble anbefalt at personer i kyststrøkene i Finnmark hadde en spesiell rett til fiske utenfor kysten. De skulle ha rett til fiske til eget bruk, begynne med fiskeri som næring og ha rett til en fangstmengde som kunne danne grunnlag for egen husholdning, enten som del av mangesysleri eller som eneste inntekt. Imidlertid ble rettighetene i den endelige loven mindre omfattende, men det ble blant annet gitt en egen kystfiskekvoter for fiskere bosatt i sjøsamiske områder og rett til fiske som ville drive i mindre skala.

Fosen-saken

Fosen-saken var en konflikt rundt vindkraftverk på Fosen i Trøndelag og reindriftssamers bruk av området. Bakgrunnen var at Norges vassdrags- og energidirektorat i 2010 ga konsesjon for drift av Storheia og Roan vindkraftverk. Disse ligger i vinterbeiteområdet til Fosen reinbeitedistrikt. Vedtaket ble klaget på av de samiske siidaene i området og konflikten endte i Høyesterett som behandlet saken i 2021. Siidaene påpekte at vedtakene var ugyldige blant annet på grunn av brudd på artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Dommen fra Høyesterett sa at vedtaket om tillatelse til vindkraftutbygging på Fosen aldri skulle vært gitt fordi prosjektet krenker samenes rett til utøvelse av kultur i henhold til FN-konvensjonen. Dommen sa ikke noe om hva som skulle skje med vindkraftverkene.

En minnelig avtale mellom vindkraftverkene og siidaene ble fremforhandlet i 2023. De avbøtende tiltakene er økonomisk kompensasjon, staten skal skaffe erstatningsarealer for beite Dessuten skal de samiske reineierne ha vetorett om videre drift etter at konsesjonsperioden på 25 år har løpt ut.

Samehets

Norge rapporteres det (2022) om at samer opplever diskriminering mye hyppigere enn majoritetsbefolkningen. Mihá-undersøkelsen viste at 95 % av samer mellom 16 og 31 år opplevde fordommer. Rundt 75 % av samiske ungdommer rapporterte at de hadde opplevd diskriminering minst én gang i livet og 40 % sa at de ble diskriminert minst én gang i året. Av respondentene var det rundt 32 % av dem som mente at årsaken var etnisitet, rundt 14 % mente det skyldes kjønn og boplass 13 %. Også voksne oppgir disse årsakene for diskriminering. Noen konkrete eksempler på diskriminering er å bli kalt for «samebastard» på offentlig sted, bli gjort narr av når de var iført samiske klær eller snakker samisk. Vold og seksuell trakassering forekommer også. Det rapporteres både om individuell og strukturell diskriminering, det siste vil si at tilgjengeligheten til offentlige goder eller ressurser blir redusert. Undersøkelser om selvrapportert diskriminering opptatt på forskjellige tider viste liten endring fra 2003 til 2012.

Tidligere ble spesielt sjøsamer utsatt for en fiendtlige holdninger fra samfunnet rundt. Fremdeles (2011) er det et mindre tilbud og støtte til samisk kultur, språk og identitet i tradisjonelle sjøsamiske områder. I slike områder er samene i minoritet og stigmatisering, fordommer og etnisk baserte konflikter finner fortsatt sted (2015).

I Sverige sier størsteparten av unge samer i undersøkelser at de er stolte av sitt samiske opphav og ønsker å bevare sin kultur. Rundt 70 % har sterk forbindelse til et samisk fellesskap. Også i Sverige rapporteres det om diskriminering på forskjellige måter. Imidlertid var det få samer som hadde kontaktet Diskrimineringsombudsmannen i Sverige eller tilsvarende institusjon i Norge. Årsaken kan være skepsis mot nasjonale institusjoner og myndigheter.

Samisk kultur og kunst

Beaivváš Sámi Našunálateáhter har sete i Kautokeino.

ČSV-bevegelsen som oppstod på et samisk litteraturseminar i Tanadalen høsten 1972 promoterte samisk stolthet og tydelighet. Utover i 1970-årene ble begrepet «ČSV-er» betegnelse på samer som var aktive i kampen for samepolitikk. Blant annet var det samarbeid mellom samiske og amerikanske miljøer innenfor urfolkspolitikk. Forkortelsen ble også et slagord under Alta-konflikten. Under Fosen-saken (2023–2024) var de tre bokstavene ČSV enda en gang i bruk som symbol og kamprop.

Samisk kultur, film og kunst har hatt en stor utbredelse og er blitt kjent langt utenfor de samiske områdene i Norden og Russland. De første samiske teatergruppene så dagens lys i 1970-årene. Siden den gang har samiske teaterfolk eksperimentert og funnet sin uttrykksform. Mange forskjellige uttrykksformer har vært gjort, dog med den samiske kulturen som utgangspunkt. Enten har en gått inn for å fremstille et opprinnelig uttrykk basert på samisk sjamanisme eller religiøse ritualer eller så har en hentet temaer fra samisk mytologi. Noen av teatrene som har oppstått er Dálvadis, etablert i Jokkmokk i 1971, Beaivváš Sámi Našunálateáhter (Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš), etablert i 1981 i Kautokeino og Föreningen Samiska Teatern, etablert i Kiruna i 1992.

Joik er en samisk sangform som er blitt til inspirasjon i moderne musikkformer som verdensmusikk (world music) og jazzjoik. Noen kjente samiske musikere er Mari Boine (1956–) og Frode Fjellheim (1959–).

To kjente samiske forfattere er Ailo Gaup og Nils-Aslak Valkeapää. Gaup har skrevet dikt og romaner. Han skriver på norsk og tar opp samisk tradisjonsstoff. Valkeapää var forfatter og multikunstner. Han mottok Nordisk råds litteraturpris.

Litteratur

• Andresen, Astri; Evjen, Bjørg og Ryymin, Teemu (2021). Samenes historie fra 1750 til 2010. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. ISBN 978-82-02-23554-3. 
• Bjørklund, Ivar (2000). Sápmi. Tromsø: Samisk etnografisk fagenhet, Tromsø museum. ISBN 8271420291. 
• Kent, Neil (2018). The Sámi Peoples of the North – A Social and Cultural History (på engelsk). London: Hurst & Company. ISBN 9781787381728. 
• Zachrisson, Inger, red. (1997). Möten i gränsland – Samer och germaner i Mellanskandinavien (på svensk). Stockholm: Statens historiska museum. ISBN 97-7209-057. CS1-vedlikehold: Ignorerte ISBN-feil (link)
• Broadbent, Noel (2010). Lapps and Labyrinths – Saami Prehistory, Colonization and Cultural Resilience (på engelsk). Washington, DC: Smithsonian Institution. ISBN 978-1-935623-36-6. 
• Berg, Bård A. m.fl. (2003). Samisk kulturkunnskap. Vett & Viten. ISBN 82-412-0199-0. 
• Hætta, Odd Mathis (2021). Samisk kultur og historie fra 1945 til 2000. Alta: Eget forlag. ISBN 978-82-690262-5-2. 
• Huss, Leena og Lindgren, Anna-Riitta (2022). «The futures of the sami languages». I Valkonen, Sanna m. fl. The Sámi World (på engelsk). Routledge. ISBN 978-1-003-02551-1. doi:10.4324/9781003025511-16. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Andersen, Anna (2022). «Redidential scholing of the sami in The Soviet Union – Historical development and impacts». I Valkonen, Sanna m. fl. The Sámi World (på engelsk). Routledge. ISBN 978-1-003-02551-1. doi:10.4324/9781003025511-17. 
• Eidheim, Harald, red. (1999). Samer og nordmenn – Temaer i jus, historie og sosialantropologi. Oslo: Cappelen. ISBN 82-456-0616-2. 
• Fjellström, Phebe (1985). Samernas samhälle i tradition och nutid (på svensk). Umeå: P. A. Nordstedt & Söners Förlag. ISBN 91-1-853222-5. 
• McDonald, Chris og Krawchenko, Tamara, red. (2020). Att involvera urfolket samerna i regional utveckling i Sverige – OECD-rapport om landsbygdspolitik (på svensk). Sametinget i Sverige. doi:10.1787/9789264310544-en. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link) [Oversatt fra engelsk]

Eksterne lenker

• Om samer på regjeringens nettside
• Samisk arkiv hos arkivverket
• Artikkel om samer på nettutgaven av Britannica (en)