close
Hopp til innhold

Eritrea

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eritrea
ሃገረ ኤርትራ

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen

Kart over Eritrea

Innbyggernavneritreer, eritreisk
Grunnlagt24. mai 1993
Oppkalt etterRødehavet
HovedstadAsmara
TidssoneUTC+3
Areal
 – Totalt
 – Vann		Rangert som nr. 98
117 600 kvadratkilometer
0,14 %
Befolkning
 – Totalt		Rangert som nr. 106
6 081 196 (2020)
Bef.tetthet29,74 innb./kvadratkilometer
HDI0,492 (2021)
StyreformRepublikk, ettpartistat
PresidentIsaias Afewerki
Offisielle språkTigrinja
Tigré
Uavhengighet fraEtiopia
24. mai 1993
ValutaNakfa (ERN)
Nasjonaldag24. mai
NasjonalsangErtra, Ertra, Ertra
ISO 3166-kodeER
Toppnivådomene.er
Landskode for telefon+291
Landskode for mobilnett657
Eritrea på Commons

Eritrea,[a] offisielt Staten Eritrea,[b] er en stat på Afrikas Horn, nordøst i Afrika. Landet grenser til Sudan i nordvest, Etiopia i sør, Djibouti i sørøst og har en kystlinje mot Rødehavet som strekker seg over 1 347 km i øst, rett overfor Saudi-Arabia og Jemen. Dahlakøyene, som består av over 350 øyer, og flere av Hanishøyene er en del av Eritrea. Landets største by er hovedstaden Asmara.

Eritrea er medlem av FN, AU, IGAD og har observatørstatus i Den arabiske liga.

Med et areal på 117 600 km², er Eritrea en av Afrikas minste og yngste stater. Landet fikk sin selvstendighet fra Etiopia i 1993 etter en 30 år lang, blodig krig. På grunn av Eritreas strategiske plassering har landet ligget under flere fremmede makter. Landet utgjorde sammen med nord-Etiopia Kongeriket Aksum, fra tidlig på 100-tallet til dette riket kollapset på 900-tallet. Deretter, på 1100-tallet, vokste det fram et nytt kongerike, Medri Bahri, i høylandet rundt dagens hovedstad Asmara. På 1500-tallet kom lavlandet under kontroll av Det osmanske riket. Eritrea var styrt av flere forskjellige konger og keisere inntil Italia koloniserte landet og opprettet kolonien Eritrea. Kolonitiden varte fra 1890 til 1941, da britiske styrker tok over området. Eritrea inngikk i en føderasjon med Etiopia helt til landet vant selvstendighetskrigen og ble offisielt anerkjent som en stat 24. mai 1993.

Eritrea er et multi-etnisk land med ni anerkjente folkegrupper. Det er usikkert hvor mange innbyggere landet har og tall mellom 3,6[1][2][3] og 6,2 millioner blir oppgitt.[4][5] Den dominerende folkegruppen er tigrinja-talende. Kristendom (hovedsaklig den eritreisk-ortodokse kirke) og islam er de to største religionene hver med nær halvparten av befolkningen.[6][7][8][9][10]

Eritrea er (per 2006) et av de fattigste landene i verden, med en gjennomsnittlig årlig inntekt per innbygger på USD 200.[11][12][13]

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

Navnet Eritrea er en italiensk form for det greske navnet Ἐρυθραίᾱ (Erythraíā) som betyr rødt land. Navnet ble først formelt tatt i bruk i 1890 i form av Italiensk Eritrea (Colonia Eritrea).[14] 

Naturgeografi

[rediger | rediger kilde]

Med 117 600 km², om lag halvparten av Norges areal, er Eritrea verdens 99. største land. Landet ligger på Afrikas horn, og grenser i sør til Etiopia, i nordvest til Sudan, i sørøst til Djibouti og en kystlinje i øst mot Rødehavet.

Det høyeste fjellet er Emba Soira (3018 moh.). Høylandet i nord er en del av det nordetiopiske platå (Det etiopiske høyland). Platået går her nesten helt ut til kysten mot Rødehavet. Langs den nordlige del av kysten er det en smal stripe sletteland før fjellene reiser seg nesten loddrett opp til platået. Utenfor kysten er det flere øyer, bl.a Dahlak-arkipelet og Hanishøyene og korallrev. Lavlandet i sør er en del av Danakilørkenen, som til dels ligger under havets nivå. Det er enkelte høyere partier i innlandet i sør.

Lavlandsområdene er svært varme, med en årstemperatur på over 30 °C, som tidvis kan stige opp til nesten 50 °C. I høylandet er klimaet mer moderat. I hovedstaden Asmara (2 320 moh.) er middeltemperaturen for hele året 16 °C, med svært små årstidsvariasjoner. I lavlandet er nedbøren ubetydelig, og det er nesten ingen vegetasjon. Asmara får 560 mm nedbør i året, mesteparten i juli-august. I lavlandet i øst er det treløs steppe- og ørkenvegetasjon. Høylandet har også steppevegetasjon som er sterkt påvirket av menneskelig aktivitet. I de lavere områdene mot Sudan vokser det tresavanne med akasiearter og områder med åpen skog med løvfelling i tørketiden.

Eritreas dyreliv minner mye om det vi finner i tilgrensende områder av Etiopia, men med et noe lavere artsantall og mangel på mange av de etiopiske endemiske artene. Blant de vanligste pattedyrene finnes gnagere, små kattedyr, sjakaler, vortesvin og gaseller. I tillegg forekommer det mer enn 500 fuglearter, bl.a struts, gribber, ørner, trapper, sandhøns, bietere og blåråker. Rødehavskysten har korallrev og forekomst av sjøkuen dugong og havskilpadder.

Demografi

[rediger | rediger kilde]

Eritrea er et multi-etnisk[15] land med en befolkning som av ulike kilder oppgis til mellom 3,6 millioner (2025)[1][2][3] og 6,2 millioner.[4][5] Myndighetene har ikke gjennomført folketelling siden uavhengigheten (1993) og antall innbyggere er usikkert.[16] Omtrent 35 % av innbyggerne bor i byer og 48 % av innbyggerne under 20 år (2020).[3] Landet er dominert av de tigrinja-talende samt tigre-folket.[17]

Det er et av verdens fattigste land[9] med 66 % av befolkningen under fattigdomsgrensen (tall fra 2010).[18] Analfabetisme er utbredt. Nær halvparten av befolkningen er muslimer og halvparten er kristne (hovedsaklig den eritreisk-ortodokse kirke), opp mot 10 % tilhører øvrige religioner.[8][9][10] Allerede omkring år 350 ble kristendommen statsreligion i det daværende kongeriket Aksum.

Under Eritreas lange uavhengighetskrig (1960-1991) forlot omkring 1 million innbyggere landet. «Nasjonaltjenesten», en tidsubestemt militærtjeneste for alle over 18 år, ble introdusert i 2002. Emigrasjon ble forbudt ved at ingen kunne gå ut av nasjonaltjenesten ved forlate landet.[19] Etter 2000 har et stort antall innbyggere forlatt landet på grunn av vanskelig økonomi og et undertrykkende regime; mange har reist til nabolandene (Sudan og Etiopia) eller forsøkt å krysse Middelhavet for å komme seg til Europa. Siden omkring 2010 har Eritrea vært opphavsland til et av verdens største antall flyktninger og asylsøkere.[20] [21][22][23][24][25][26]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Sammen med Nord-Somalia, Djibouti og Sudans Rødehavskyst, anses Eritrea som den mest sannsynlige lokaliseringen av landet kjent for de gamle egypterne som Punt (eller Ta Netjeru, «Guds Land»). Punterne hadde nære forbindelser med oldtidens Egypt i perioden med farao Sahura og dronning Hatshepsut.

BERJAYA
Kart over D'mt kongeriket i Eritrea og nordlige Etiopia ca. 400 f.kr..

D'mt var et kongedømme i Eritrea og nordlige Etiopia som eksisterte i det 8. og 7. århundre f.Kr. Med sin hovedstad på Yeha, utviklet kongedømmet irrigiasjonssystemer, brukte ploger, dyrket hirse og lagde redskaper og våpen av jern. Etter D'mt-rikets fall i det 5. århundre f.Kr., kom platået til å bli dominert av mindre etterfølgende riker, helt til Kongeriket Aksum i det første århundre, var i stand til å gjenforene området.

Historien til Eritrea er knyttet til områdets strategiske beliggenhet ved Rødehavets strandsone, med en kystlinje som strekker seg mer enn 1 000 km. Mange forskere mener at det er fra dette området som anatomisk moderne mennesker først utvandret fra Afrika. Fra andre siden av havet kom ulike inntrengere og kolonisatorer, slik som sør-arabere, fra dagens Jemen-område, samt ottomanske tyrkere, portugisere fra Goa (India), egyptere, briter og, i det 19. århundre, italienere. Gjennom århundrene, har inntrengerne også kommet fra nabolandene i Afrika, som Egypt og Sudan i vest og nord, samt Etiopia i sør. Imidlertid er dagens Eritrea i stor grad påvirket av de italienske kolonistene fra og med 1800-tallet.

I perioden etter åpningen av Suez-kanalen i 1869, da de europeiske stormaktene kjempet for territorium i Afrika og forsøkte å etablere stasjoner for sine skip, invaderte Italia Etiopia og okkuperte Eritrea. 1. januar 1890, ble Eritrea offisielt en koloni under Italia. I 1936 ble landet en provins av italiensk Øst-Afrika, sammen med Etiopia og Italiensk Somaliland. I 1941 hadde Eritrea rundt 760 000 innbyggere, inkludert 70 000 italienere. I 1941 stod slaget ved Keren, de britiske styrkene beseiret de italienske, utviste italienerne og britene tok over administrasjonen av landet. Britene fortsatte å administrere territoriet i henhold til et FN-mandat fram til 1951, da Eritrea ble forent med Etiopia i en løs føderasjon, som en følge av FNs resolusjon 390A (V), vedtatt i desember 1950. Ifølge FN-resolusjonen skulle Eritrea ha kontroll over egen innenrikspolitikk, sitt eget rettsapparat og administrative system, mens de føderale myndighetene (det vil si de etiopiske myndighetene) skulle ha kontroll over utenrikspolitikken, statsfinansene og forsvarspolitikken.[27]

BERJAYA

I realiteten ble det i årene som fulgte ført en gradvis prosess med å innlemme Eritrea i Etiopia. I 1959 ble det innført obligatorisk opplæring i amharisk, hovedspråket i Etiopia, i alle eritreiske skoler. I 1961 ble den eritreiske frigjøringsfront (ELF) dannet under ledelse av Hamid Idris Awate og startet et væpnet opprør. I 1962 ble Eritrea annektert og gjort til Etiopias 14. provins. Krigen kom til å vare helt til 1991, da de eritreiske opprørerne beseiret de etiopiske regjeringsstyrkene.

Etter en FN-overvåket folkeavstemning i Eritrea der det eritreiske folk med overveldende flertall stemte for uavhengighet, erklærte Eritrea sin uavhengighet og fikk internasjonal anerkjennelse i 1993.

Norge og Eritrea etablerte diplomatiske forbindelser den 14. mars 1994 og Norges ambassade i Asmara var aktiv fra 2003 til 2013.

Etter selvstendigheten har Eritrea deltatt i flere kriger, blant annet mot Jemen om Hanish-øyene i 1996. Eritrea mente at øyene var deres, siden opprørsgruppen EPLF hadde flere baser på øyene under frigjøringskrigen. I kolonitiden var øyene styrt av italienerne. Til tross for disse argumentene var det Jemen som fikk øyene.

I 1998 brøt det ut en to år lang krig med Etiopia om flere grensebyer, blant annet Badme. I 2000 skrev partene under en våpenhvileavtale, og FN sendte inn fredsbevarende styrker. Disse styrkene står fremdeles i landet. Krigen krevde 70 000 menneskeliv. Senere ble det opprettet en grensekommisjon som fastslo at grensebyen Badme tilhører Eritrea. Etiopia har per idag kontroll over byen.

Politikk

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Eritreas politiske system

BERJAYA
Isaias Afewerki har vært president siden 1993.

Eritrea styres av Peoples Front for Democracy and Justice (PFDJ). Nasjonale valg har flere ganger blitt tillyst, men hver gang avlyst "av hensyn til rikets sikkerhet". All makt i landet ligger hos presidenten og lederen av det styrende partiet, PFDJ, Isaias Afewerki. Opposisjonelle fengsles og tortureres, og det finnes ingen frie media.[28] Uavhengige media har vært ulovlig i landet siden 2001, og alle typer media er kontrollert av myndighetene og underlagt streng sensur.[29]

Menneskerettigheter

[rediger | rediger kilde]

Eritrea har fengselsstraff inntil 7 år for homofili.[30]

Reportere uten grenser rangerte i 2010 Eritrea på 178.-plass av 178 land etter pressefrihet, den laveste mulige rangeringen, og under det totalitære Nord-Korea.[31] Ifølge BBC er Eritrea det eneste landet i Afrika uten uavhengige, privateide media.[32] Ifølge Reportere uten grenser finnes det ingen utenlandske korrespondenter i Asmara, mens eritreiske media gjør «ingenting annet enn å videreformidle regimets krigerske og ultranasjonalistiske framstilling».[33]

Grunnlov

[rediger | rediger kilde]

I mars 1994 etablerte den provisoriske regjeringen i Eritrea en grunnlovskommisjon. Arbeidet resulterte i en grunnlov som ble innført i 1997, ett år senere enn planlagt. Selv om grunnloven har blitt ratifisert, har det ennå ikke fullt implementert, og generelle valg har ikke blitt holdt, til tross for ratifikasjon av en valglov i 2002.

Nasjonalforsamlingen

[rediger | rediger kilde]

Nasjonalforsamlingen (Hagerawi Baito) har 104 medlemmer, 64 medlemmer oppnevnt og 40 medlemmer som representerer medlemmene av sentralkomiteen i People's Front for Democracy and Justice. Ifølge IPU har parlamentet 150 indirekte valgte medlemmer. Nasjonalforsamlingen ble satt sammen i februar 1992. AFP rapportert at eritreere har valgt 399 representanter i landets seks regioner i en langvarig prosess som vil føre til dannelse av en grunnlovgivende forsamling. De regionale valgene startet den 4. januar 1997 i enkelte deler av landet og ble fullført i andre innen 1. mars 1997.

Valg

[rediger | rediger kilde]

Valg var opprinnelig fastsatt til 1997, og deretter utsatt til 2001. Det ble da besluttet at fordi 20 % av Eritreas landområder var okkupert skulle valget utsettes til konflikten med Etiopia var slutt. Lokalvalg har blitt avholdt i Eritrea, senest i 2010 og 2011.

Internasjonale relasjoner

[rediger | rediger kilde]

Eritrea er et relativt lukket land. Det er få frie journalister i landet og de aller fleste frivillige organisasjoner har blitt kastet ut av landet. Norge la ned ambassaden i Asmara i 2013. En av få internasjonale kontakter som består, er vennskapssamarbeidet mellom den nest største byen i Eritrea, Keren, og Trondheim. Samarbeidet har fått både ros for å holde «den siste kanalen» til Eritrea åpne – og kritikk for å pleie kontakt med et brutalt regime.[34]

Administrativ inndeling

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Eritreas regioner

BERJAYA
Regioner i Eritrea

Eritrea er delt inn i seks regioner (zobas) og delt inn i distrikter(sub-zobas)

Regioner
Region Nummer Befolkning Areal Hovedstad Administrator Distrikter
Sentral

ዞባ ማእከል

1 1 053 254 1 300 km² Asmara Kahsai Ghebrehiwet Asmara, Berikh, Ghala-Nefhi, Sereja,
Sør

ዞባ ደቡብ

2 1 476 765 8 000 km² Mendefera Mustafa Nurhussein Adi Keyh, Adi Quala, Areza, Debarwa, Dekemhare, Emni Haili, Mai Mne, Mendefera, Segeneiti, Senafe, Tserona
Gash-Barka

ዞባ ጋሽ ባርካ

3 1 103 742 33 200 km² Barentu Mohammed Hamid Agordat, Barentu, Dghe, Forto, Gogne, Haykota, Logo-Anseba, Mensura, Mogolo, Molki, Guluj, Shambuko, Tesseney, Øvre Gash
Anseba

ዞባ ዓንሰባ

4 893 587 23 200 km² Keren Gergis Girmai Adi Tekelezan, Asmat, Elabered, Geleb, Hagaz, Halhal, Habero, Keren, Kerkebet, Sel'a
Nordlige Rødehavet

ዞባ ሰሜናዊ ቀይሕ ባሕሪ

5 897 454 27 800 km² Massawa Tsgereda Woldegergis Afabet, Dahlak, Ghel'alo, Foro, Ghinda, Karora, Massawa, Nakfa, She'eb
Sørlige Rødehavet

ዞባ ደቡባዊ ቀይሕ ባሕሪ

6 398 073 27 600 km² Assab Ali Mahmoud Are'eta, Assab, Sentrale Dankalia, Sørlige Dankalia

Økonomi

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Økonomi i Eritrea

Siden løsrivelsen fra Etiopia, har Eritrea slitt med økonomien. I de siste årene har det imidlertid vært en voldsom vekst i økonomien. Eritrea hadde den raskest økende økonomien i verden med 17 %, noe som i stor grad skyldes gullforekomstene.[35]

Eritreas betydelige mineralforekomster har stort sett vært uutforsket som en konsekvens av den lange kolonitiden. Ifølge den eritreiske regjeringen, ble det i 1998 funnet rundt 573,4 kg gull. Eritreas gullreserver er fortsatt ukjente. Vestlige observatører har også merket seg Eritreas store potensial for utvinning av marmor og granitt. Per 2001 hadde om lag 10 gruveselskaper (inkludert kanadiske og sørafrikanske virksomheter) fått lisenser til prospektering etter forskjellige mineraler i Eritrea. Regjeringen i Eritrea er angivelig i ferd med å gjennomføre en geologisk undersøkelse til bruk av potensielle investorer i gruvesektoren. Det finnes hundretusener av landminer i Eritrea, spesielt langs grensen mot Etiopia, og dette er et alvorlig hinder for utvikling av gruvesektoren.

Nevsun avsluttet prospektering i begynnelsen av 2011 og startet gruvedrift i februar. Beregnet produksjon vil være over 10 tonn gull per år frem til reservene tar slutt, og da vil gruva produsere kobber og sink.[36]

Utflyttede eritreere må betale 2.5 % skatt til Eritrea, med trusler om represalier mot gjenværende familie hvis de ikke betaler, pluss at de som ikke betaler nektes bistand fra eritreiske myndigheter blant annet ved utenriksstasjoner. Skatten fra utflyttede eritreere har vært anslått å tilsvare over 30 % av brutto nasjonalprodukt.[37][38]


Økonomiske nøkkeltall Verdi % av BNP År, kilde
BNP $4,412 mrd US$ 2012, CIA - The World Factbook
BNP (vekst) 2012 7,5 % 2012, CIA - The World Factbook
BNP (vekst) 2011 8,7 % 2011, CIA - The World Factbook
Industriproduksjon 8 % 2010, CIA - The World Factbook
Konsumpriser 18,33 % 2006, UN Statistics
Renter 3 mnd
Arbeidsløshet 9,0 % 2004, UN Statistics
Handelsbalanse -0,40 mrd US$ (2000) 37,0 % 2000, UNDP
Betalingsbalanse -0,11 mrd US$ 10,2 % 2000, WTO Trade Profiles
Utviklingshjelp 0,36 mrd US$ 33,2 % 2005, UNDP
Emigrantoverføringer 0,41 mrd US$ 38,0 % 2006, IFAD / Inter-American Development Bank (NY Times 1. desember 2007)
BNP per innb 800 US$ 2012, CIA - The World Factbook

Samfunn

[rediger | rediger kilde]

Medier

[rediger | rediger kilde]

Alle media i Eritrea er kontrollert av staten, altså Informasjondepartmentet. Landet er rangert som verdens aller verste når det gjelder pressefrihet; Reporters Without Borders plassere Eritrea som nr 178 av 178.[39]

Aviser

[rediger | rediger kilde]

Det er en daglig avis:

Det er også to andre aviser:

  • Eritrea Profile, to ganger i uka (onsdag og lørdag) (engelsk)
  • Eritrea Haddas, en gang i uka (onsdag) (Tigre)

Radio

[rediger | rediger kilde]

Det er tre radiostasjoner i Eritrea. Radio Bana kringkaster på fem språk. Radio Zara er bare tilgjengelig på Tigrinja, mens Dimtsi Hafash er tilgjengelig på alle de ni språkene i Eritrea. Dimtsi Hafash og Radio Zara er tilgjengelig via parabolantenne.

TV

[rediger | rediger kilde]

Det er to TV-stasjoner i landet. Eri-TV1, mer kjent som Eri-TV er tilgjengelig globalt via satellitt, mens Eri-TV2 er bare tilgjengelig i Eritrea, begge er drevet av informasjondepartementet fra Asmara. I oktober 2011 avslørte informasjonsminister Mr. Ali Abdu Ahmed at hans departement har planer om å innføre seks nye TV-kanaler og en rekke FM-radiostasjoner i nærmeste fremtid. ERI-TV-kanaler blir gruppert i åtte forskjellige kanaler og vil kalles ERI-News, ERI-Culture, ERI-Nature, ERI-Education, ERI-Diaspora, ERI-Sport, ERI-Movie og ERI-Children.[40]

Eri-TV kringkaster programmer på fire språk:[trenger referanse]

samt noen programmerer på andre språk, inkludert:[trenger referanse]

Eri-TV er tilgjengelig innen Eritrea og i utlandet via parabolantenne 24 timer i døgnet. Mange av TV-eiere i Eritrea bruker parabolantenner.

Militærtjeneste

[rediger | rediger kilde]

Eritreas militærstyrker er blant de største i Afrika.[trenger referanse]

Obligatorisk militærtjeneste ble innført i 1995, med en varighet av 18 måneder. Siden 1998 har den omfattet alle borgere under 50 år og vært uten noen bestemt varighet.[41] Ulike former for tvangsarbeid (veiarbeid etc) inngår i tjenesten, herunder arbeid for private kontraktører. Det har vært anslått at 1 av 20 eritreere idag bor i store militærforlegninger i ørkenen.[42] Denne verneplikten er hovedgrunnen til at svært mange innbyggere forlater landet illegalt. I 2014 ble det anslått av FNs høykommissær for flyktninger at 2000 eritreere forlot landet illegalt hvert måned.[42]

Oppføring på UNESCOs liste

[rediger | rediger kilde]

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

  • Asmaras arkitekturhistorie gjennom 1900-tallet

Fotnoter

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ tigrinja: ኤርትራ ʾErtrā
  2. ↑ Dawlat Iritrīyā, tigrinja: ሃገረ ኤርትራ Hagere Ertrā

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. 1 2 «Eritrea». datadot (på engelsk). Besøkt 5. juli 2026.
  2. 1 2 «World Bank Open Data». World Bank Open Data. Besøkt 5. juli 2026.
  3. 1 2 3 «UNSD — Demographic and Social Statistics». unstats.un.org. Besøkt 26. juli 2026. «Table 5, Table 6, Table 7»
  4. 1 2 «Eritrea country profile». BBC News (på engelsk). 10. mai 2011. Besøkt 6. juli 2026.
  5. 1 2 «Eritrea». The Statesman’s Yearbook 2018 (på engelsk). Palgrave Macmillan, London. 2018. s. 437–440. ISBN 978-1-349-70154-4. doi:10.1007/978-1-349-70154-4_223. Besøkt 6. juli 2026.
  6. ↑ «Eritrea» (på engelsk). U.S. State Department.
  7. ↑ «Religious Composition by Country, 2010-2050» (på engelsk). Pew Research Center. Arkivert fra originalen 26. oktober 2017. Besøkt 26. oktober 2017.
  8. 1 2 Damms illustrerte verdens land. Oslo: Damm. 2003. ISBN 8249605837.
  9. 1 2 3 Fra Egypt til Tanzania. Oslo: Det Beste. 1997. ISBN 8270103039.
  10. 1 2 Alle verdens land. Oslo: Cappelen. 1995. ISBN 8202159571.
  11. ↑ https://openknowledge.worldbank.org/handle/10986/7952?locale-attribute=es
  12. ↑ «Eritrea GDP Annual Growth Rate - 2021 Data - 2022 Forecast - 1991-2020 Historical». tradingeconomics.com. Besøkt 24. mai 2022.
  13. ↑ «Eritrea-africa | Skillsphere Education» (på engelsk). Arkivert fra originalen 3. oktober 2022. Besøkt 24. mai 2022.
  14. ↑ Connell, Dan; Killion, Tom (2011). Historical Dictionary of Eritrea. Plymouth: Scarecrow Press. s. 7. ISBN 978-0-8108-7505-0.
  15. ↑ «Eritrea | Religion, Population, Language, Map, & Flag | Britannica». www.britannica.com (på engelsk). 25. mai 2026. Besøkt 5. juli 2026.
  16. ↑ «Eritrea - where ATMs are unknown and Sim cards are like gold dust». www.bbc.com (på engelsk). 14. oktober 2019. Besøkt 6. juli 2026.
  17. ↑ Woldemikael, T. M. (2003). Language, Education, and Public Policy in Eritrea. African Studies Review, 46(1), 117–136. https://doi.org/10.2307/1514983
  18. ↑ Rena, R. (2009). Poverty in Eritrea: Challenges and implications for development. International Social Science Journal, 60(197‐198), 325-335. https://doi.org/10.1111/j.1468-2451.2010.01724.x
  19. ↑ Ayalew Mengiste, Tekalign (2018). «Refugee Protections from Below: Smuggling in the Eritrea-Ethiopia Context». The ANNALS of the American Academy of Political and Social Science. 1 (på engelsk). 676: 57–76. ISSN 0002-7162. doi:10.1177/0002716217743944. Besøkt 4. august 2026.
  20. ↑ «Why they leave». The Economist. 12. oktober 2013. ISSN 0013-0613. Besøkt 6. juli 2026.
  21. ↑ «Migrants or Refugees? - The internal and external drivers of migration from Eritrea (2017) - UDI». www.udi.no. Besøkt 4. august 2026.
  22. ↑ Ayalew Mengiste, Tekalign (2018). «Refugee Protections from Below: Smuggling in the Eritrea-Ethiopia Context». The ANNALS of the American Academy of Political and Social Science. 1 (på engelsk). 676: 57–76. ISSN 0002-7162. doi:10.1177/0002716217743944. Besøkt 4. august 2026.
  23. ↑ «Severe Repression in Eritrea Has Prompted Decades of Exodus | Migration Policy Institute». www.migrationpolicy.org (på engelsk). 9. april 2025. Besøkt 4. august 2026.
  24. ↑ «Eritrea | Migration Policy Institute». www.migrationpolicy.org (på engelsk). 16. oktober 2025. Besøkt 4. august 2026.
  25. ↑ «Interview: The Mass Exodus from Eritrea | Human Rights Watch» (på engelsk). Human Rights Watch. 17. juli 2019. Besøkt 4. august 2026.
  26. ↑ Stevis, Matina; Parkinson, Joe; Sobecki, Nichole (21. oktober 2015). «Thousands flee isolated Eritrea to escape life of conscription and poverty». Wall Street Journal (på engelsk). ISSN 0099-9660. Besøkt 4. august 2026.
  27. ↑ Habtre Selassie, Bereket (1989). Eritrea and the United Nations, and other essays. Red Sea Press. ISBN 0-932415-12-1.
  28. ↑ Torture in Eritrea Arkivert 4. september 2006 hos Wayback Machine. (PDF), Amnesty
  29. ↑ Keita, Mohamed: Sub-Saharan Africa censors Mideast protests, CPJ Blog
  30. ↑ «Ulovlig kjærlighet». Amnesty International. 15. desember 2020. Besøkt 2. juni 2022.
  31. ↑ Europe falls from its pedestal, no respite in the dictatorships Arkivert 27. januar 2012 hos Wayback Machine., Press Freedom Index 2010, Reporters without borders
  32. ↑ Eritrea profile, BBC 10. august 2011
  33. ↑ World Report - Eritrea Arkivert 11. august 2011 hos Wayback Machine., Rsf.org 21. august 2011
  34. ↑ http://issuu.com/vennskap/docs/vennepunkt_0113_web
  35. ↑ , Madote
  36. ↑ Arkivert 6. desember 2011 hos Wayback Machine., Nevsun
  37. ↑ Professor i freds- og konfliktstudier Kjetil Tronvoll ved Oslo Nye Høyskole, sitert i "Professor om opptøyene i Bergen: – Bare begynnelsen", MSN, 3. september 2023
  38. ↑ Eritrea, Store Norske Leksikon
  39. ↑ Arkivert 11. august 2011 hos Wayback Machine., Reporters without borders
  40. ↑ Ministry to Launch Six New TV Channels and a number of FM Radio Stations, TesfaNews 8. november 2011
  41. ↑ Human Rights Council (8.6.2016). «Detailed findings of the commission of inquiry on human rights in Eritrea» (PDF). Besøkt 5.3.2017.
  42. 1 2 «National service in Eritrea. Miserable and useless». The Economist. 10.03.2014.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eritrea&oldid=25887053»