Pels
Med pels eller pelsverk menes kroppsbehåringen hos pattedyr, bortsett fra mennesker, særlig dyreskinn med langt eller tett hår brukt til ytterplagg som beskytter godt mot kulde. Harald Gråfell som var konge i Norge i perioden 959–970, fikk tilnavnet «gråfell» etter en hærferd til Kvitsjøområdet omkring år 965, der han skal ha sikret seg pelsverk for store verdier. Samene betalte ofte skatten sin i form av pelsverk.
Den islandske lovboken Grågås, samlet vinteren 1117/18, omtaler kattepels som salgsvare og skriver at to skinn fra en gammel hannkatt var like mye verd som seks lammeskinn eller tre ganger så mye som ett reveskinn (trolig fordi katter var så sjeldne på Island).[1]
Plysj (av fransk: peluche, «loddent stoff»[2]), brukes til å fremstille etterligninger av ekte pelsplagg («fuskepels»).
Hårdannelse
[rediger | rediger kilde]Pelshår dannes fra hårløkene nede i huden. Hårene vokser opp gjennom hudoverflaten, der de viser seg som hårstrå. Etter hvert tilbakedannes hårløken, og hårstrået blir liggende i hårsekken. Deretter begynner dannelsen av en ny hårløk i bunnen av hårsekken. Hårstrået er nå helt løst, og befinner seg i den såkalte «hvilefasen», og kan falle av (røyte) når som helst. Denne prosessen foregår kontinuerlig, men påvirkes av mange faktorer som lys, varme, kulde, stress, kosthold, hormoner, allergi og ulike sykdommer.
Hårlag
[rediger | rediger kilde]Pelsen hos pattedyr består av ulike typer hår, ofte fordelt i to ulike hårlag, bygget opp som hårstrå av molekyler som består av keratin. Keratin er det samme stoff som horn, hover, hår, klover og nebb dannes av. Hår er dødt materiale.
Underull
[rediger | rediger kilde]Et bunnlag med grunnhår, ofte kalt «underpels» eller «underull», består av korte ulne hårstrå. Hårlaget i underpelsen består ofte av krøllete, tett behåring som er kortere enn vernehårene i dekkpelsen. Underpelsens primæroppgave er å spare energi gjennom isolasjon. Nyfødte og ungdyr mangler gjerne underull, noe de først utvikler på et senere stadium i livet.
Dekkhår
[rediger | rediger kilde]Det øvre laget med vernehår er ofte kalt «dekkhår» eller «dekkpels». Hårene er lengre enn hårlaget i underpelsen, og som oftest slettere, glattere og grovere. Dekkhårene vokser ut gjennom underpelsen og legger seg som et beskyttende, ofte vann- og smussavstøtende lag over den. Dekkpelsen er normalt den mest synlige og er ofte sterkere pigmentert enn underpelsen. Enkelte arter kan få så stive dekkhår at behåringen kalles stikker eller pinner, eksempelvis piggsvin.
Hårtetthet
[rediger | rediger kilde]Ofte er behåringen hos dyr arrangert i grupper, som består av sentrale dekkhår omgitt med av tynnere og kortere underull. Hålagets tetthet er avhengig av art, underart, rase, varietet og dyrets generelle kondisjon og årstid. Antallet hårsekker bestemmes imidlertid alt ved fødselen. Som et eksempel kan nevnes at schäferhund gjerne har en hårtetthet på ca. 100-300 hårsekkgrupper/cm², mens en hund med myk pels kan ha en tetthet på 400-600 hårsekkgrupper/cm².
Røyting
[rediger | rediger kilde]Mange arter har også såkalt «vinterpels» og «sommerpels», og bytter derfor pelsstruktur to ganger årlig (vår og høst). Fordi den isolerende egenskapen underullen har ikke alltid trengs eller er ønskelig, enten som følge av det permanente klimaet eller klimaendringer som følger årstidene, mister eller mangler noen dyr dette hårlaget hele eller deler av tiden. Å miste underpelsen kalles «å røyte».
Hårløshet
[rediger | rediger kilde]Dyr uten pels refereres ofte til som «nakne», selv om de kan ha spredt behåring. Et eksempel på slike dyr er nakenhunder. Årsaken til den manglende behåringen skyldes trolig en mutasjon, der ett eller flere gen inneholder arveanlegg, som enten kan være dominante eller recessive, for hårløshet.
Fenotyper hos hund
[rediger | rediger kilde]Under følger et eksempel på kombinasjoner av alleler for fem gener som koder for distinkte forskjeller i pelsen hos hunden. Genet FGF5 kontroller for eksempel mye av fenotypen for pelslengden. Genet RSPO2 kontrollerer vekstmønster og struktur. Genet KRT71 bidrar til krøller, mens genene FOXI3 og SGK3 kontrollerer kombinasjoner av total nakenhet og nakenhet med hårtufser.[3]
| Fenotype | FGF5 | RSPO2 | KRT71 | FOXI3 | SGK3 | Eksempel |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Korthår | – | – | – | – | – |  |
| Strihår | – | + | – | – | – |  |
| Krøllstrihår | – | + | + | – | – |  |
| Langhår | + | – | – | – | – | .jpg) |
| Mønstret langhår | + | + | – | – | – |  |
| Krøllet | + | – | + | – | – |  |
| Strukturert krøllet | + | + | + | – | – |  |
| Naken med langhårstufser | + | + | +/– | +/– | – |  |
| Naken med korthårstufser | – | – | – | +/– | – |  |
| Naken | – | – | – | – | + |  |
Pelsfarge
[rediger | rediger kilde]Pelsfarge bestemmes genetisk og er arvelig, gjennom at visse farger dominerer over andre. Dette forklarer bredden av hårfarger hos dyr, både mellom og innad i artene. Ville dyr har imidlertid nærmest alltid en farge som gir god kamuflasje i dyrets naturlige habitat. Ofte er pelshårene agouti (flerfarget) – hvert pelshår består av bånd av brunt (eumelanin) og gult (phaeomelanin) pigment. Dyr som har en farge om sommeren og blir hvite om vinteren, skifter farge basert på daglengden, en funksjon av døgnrytmen.
For domestiserte dyr gir ikke fargen alltid kamuflasje, siden menneskelig avl er en selektiv utvelgelse.
Aggresjon og pelsfarger
[rediger | rediger kilde]Fordi mange studier med pelsfarger har vist at det kan være en sammenheng mellom utfarging og atferd hos dyr, ble det igangsatt en studie med sort, brun og gul labrador retriever, for å avdekke om pelsfargen kunne påvirke aggresjonsmønsteret. Hundene som inngikk i studien, var alle pasienter ved The Veterinary Medical Teaching Hospital of Cornell University i USA. Resultatene ble sammenlignet med resultater fra Animal Behavior Clinic for aggression.
Studien viste at brune labrador retrievere var underrepresenterte i aggresjonsproblematikk, sammenlignet med det man kunne forvente i forhold til antall dyr ved klinikken. Sorte individer var i balanse, mens gule individer var overrepresentert.
Podberscek og Serpell (1996) avdekket at ensfarga cocker spaniel oftere var aggressive enn partyfarga. Blant ensfarga var røde oftere aggressive enn sorte individer.[4]
Pelspleie
[rediger | rediger kilde]Ville dyr steller pelsen sin selv, selv om sosiale ville dyr ofte hjelper hverandre. Som oftest skjer pelsstellet gjennom slikking av de kroppsdeler som trenger stell, eventuelt en kombinasjon av det å slikke direkte der dyret kommer til med tungen, eller gjennom å slikke seg våt på den ene labben og bruke denne til rense de deler av kroppen dyret ikke rekker med tungen. Noen ville dyr bader i vann eller sand for å holde seg rene.
Katter tilbringer typisk mellom 30 og 50 % av sin dag med å stelle pelsen sin.[5] Tamme kjæledyr kan få hjelp med renholdet av mennesker. Pelsdyr har imidlertid et beskyttende fettlag som dekker hårstråene og isolerermot kulde og regn, så det er ingen fordel å bade et pelsdyr med såpe og vann for ofte. Om en bruker såpe, bør det brukes en som er tilpasset pelsdyr.
Pelsklær
[rediger | rediger kilde]Pels har siden tidenes morgen vært en viktig kilde til bekledning for folk, spesielt i kalde strøk. Ordet «pels» brukes også kostbare pelskåper, som i mange kulturer regnes som en luksusgjenstand.
Særlig verdifullt pelsverk er for eksempel hermelin. 1 500 sibirske røyskatter måtte bøte med livet for kroningskappene i 1905.[6]
Andre dyr med behåring
[rediger | rediger kilde]Også de for lengst utdødde flygeøglene mistenkes å ha hatt pels, eller i det minste vært hårkledte. Benevnelsen pels brukes også om den tette hårkledningen til en del leddyr, som den behårede kroppen til humler, nattsvermere og noen arter med edderkopper. Disse hårene er imidlertid laget av kitin, ikke keratin.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ↑ Kirstine Haase, Odense museum: «Fra musefanger til modedyr», Skalk 6/2025
- ↑ «Plush», etymonline.com
- ↑ Heidi G. Parker, Alexander Harris, Dayna L. Dreger, Brian W. Davis, Elaine A. Ostrander (2016) The bald and the beautiful: hairlessness in domestic dog breeds. Phil. Trans. R. Soc. B 2017 372 20150488; DOI: 10.1098/rstb.2015.0488. Published 19 December 2016
- ↑ Podberscek, A.L. and Serpell, J.A. (1996) The English Cocker spaniel: preliminary findings on aggressive behaviour. Applied Animal Behaviour Science 47, 75–89.
- ↑ Katters helse, Cornell University
- ↑ Nina Kristiansen: «Tre kvinner ble norsk dronning i denne kappen», 27. juli 2023, forskning.no
