Haugfoss ved Blaafarveværket

 

Jeg finner reisemål og frister Kenneth og Ingrid. Vipps så er vi på tur igjen. Denne gangen gikk turen til Åmodt og Blaafarveverket. Godt og varmt og endelig sommerfølelse på oss alle sammen.

Det gjorde ikke noe at det var stolper plassert der heller. Så jeg klatrer stadig oppover på lista og jeg har tatt flere enn i fjor. Bare det blir bart i fjellet, så blir det nok annet fokus enn stolper.

Ved det ene huset var det et oversiktskart over hele området.

Vi gikk lettere systematisk gjennom området, mye for å få med oss alle stolpene på stolpekartet og tildels for å få med oss alt som var verdt å se.

Siden vi skulle være ute hele dagen fikk Pink være med på turen. Det satte hun stor pris på. Vi tok stien opp til Haugfoss for å se på fossen.

Fossen var ikke på langtnær så stor som jeg hadde sett bilder av på nettet tidligere den uka. Men det var et flott syn avlikevel.

Suvenir sjappene lå tett i tett sammen med en kafe. 

Vi var inne og tittet og jeg kjøpte med meg en stein. Vi byttet på å stå ute med Pink så alle kunne få muligheten til å se på det de ville.

Mye forskjellig å kjøpe. Prisene var ikke så halvgale heller.

Gamle bygninger var bevart

For å se fossen skikkelig så gikk vi over brua og et stykke nedover på andre siden. 

En svalgang førte ut til uteserveringen

Om det ikke er fult så fint vær så kunne du spise inne.

Ganske idyllisk uteservering på den kafeen ved toppen av fossen.

Forholdsvis mange informasjonsskilt rundt på området, så om man leser alt så får en vite det meste om hvordan det var der i gamledager.

Litt synd jeg ikke tenkte på denne fossen når det var vårsmelting, men Blaafargeverket åpner ikke sesongen sin før 13. mai i år. Men neste vår kan jeg ta en tur.

Mener å ha lest at fossen hadde et fall på 39 meter.

Etterhvert som vi kom nedover langs fossen så vi mer og mer av hvor stor den egentlig var.

Alt er gratis om du ikke skal inn i galleriene. Til og med parkeringen er gratis.

Vet ikke helt om jeg hadde vært så fornøyd med å være naboen til et så populært sted. Krever litt hagestell  da. Men det hadde disse klart helt fint. En liten utedo til nissen.

Vi tok en liten rast på noen krakker som var satt utved elvekanten. Godt for dua mi å kunne krabbe litt. Men det eneste hun siktet seg inn på var  steiner som hadde havnet på plenen.

Teppet som Ingrid hadde tatt med var helt unødvendig syntes Sofie.

Hun er ingen sinke lenger, så det er bare å følge med.

På vei tilbake til bilen valgte vi stien som gikk langs elvekanten, så vi fikk med oss begge sidene av elva. Opprinnelig var det en flåte du kunne dra deg over elva, men denne var ute av drift for øyeblikket.

Denne stien gikk ikke gjennom skauen, men ga oss en oversikt over området.

Du kan skimte elva i bakkant

Virket som Pink satte pris på å få være med på turen, hun fikk både hvile og vann til tider.

Sove? Nei det kan man gjøre etterpå.

Vel nede igjen ble jeg og Pink igjen utenfor gjerdet til bondegården, mens Sofie fikk hilse på dyra.

Mye historie om man ville sette seg inn i ting som hadde utviklet seg på stedet opp gjennom tidene.

Safen de oppbevarte kobolten i. 

Grunnleggeren av stiftelsen

Sånn ble ting gjort

Tidligere ble kobolt brukt som koboltforbindelser til blåfarging av glass og dekorasjoner på porselen. I dag brukes det i harde og temperaturbestandige legeringer, I en periode ble kobolt brukt som anodemateriale i enkelte litiumbatterier. Kobolt er vidt utbredt i jordskorpen i form av mineraler, i manganknoller på sjøbunnen, og som sporgrunnstoff i jordbunnen og i planter og dyr. Rene koboltmineraler forekommer ikke i slike mengder at det i dag er regningssvarende å utnytte dem. Men i Norge ble Modum Blaafarveværk drevet i 120 år fra 1778.

Kobolt kan også være et biprodukt ved kobber- og nikkelproduksjon. Store uutnyttede forekomster finnes i manganknoller på havbunnen, trolig cirka 9,8 milliarder tonn. Koboltinnholdet i knollene er typisk 0,35 prosent, men kan være så høyt som to prosent. Kobolt er et viktig sporelement for dyr, særlig for drøvtyggere. Mangel på kobolt medfører nedsatt appetitt og anemi, og dermed langsommere vekst enn normalt. Ved koboltmangel kan koboltsalter settes til gjødselen eller direkte til fôret.

Kobolt inngår som sentralatom i vitamin B 12. Dette vitaminet er nødvendig for dannelse av røde blodceller, og ved mangel oppstår pernisiøs anemi. Hos noen dyrearter produseres vitaminet av bakterier i fordøyelseskanalen. Mennesket må få vitaminet tilført.

Pink var heldig, det var mange som ville hilse på.

Så var det på tide å finne bilen for å dra hjem igjen. Det ble en liten hamburgerstopp i Åmodt, og jammen ble det en softice stopp på Krøderen kro også, før vi kom oss hjem.

Sofie stortrives fortsatt  i bur. Jeg sitter i sofaen og hun leiker på bordet. Om jeg må hente noe eller på do, så lukker jeg burdøra og hun kommer ingen steder og er helt trygg til jeg er tilbake. 

Koboltgruvene

Åmot i Modum, tidligere norsk gruveselskap som i perioden 1778–1898 drev koboltgruver på vestsiden av Snarumselva med foredlingsverk på gården Fossums grunn ved Haugfoss i Simoa. Fra kobolten laget man blått fargestoff til porselens- og glassindustrien, samt til bleking av papir, og i en periode forsynte Blaafarveværket 80 % av verdensmarkedet med dette produktet. Den koboltførende malmen ble funnet 1772 i Skuterudåsen av Ole Witloch, en tidligere sølvverksarbeider på Kongsberg, og prøvedrift ble igangsatt året etter. Det Kongelige Modumske Blaafarveværk ble opprettet ved kongelig resolusjon i 1776, og i 1778 ble gårdene Fossum (for verket) og Skuterud (gruvene) kjøpt. Fargeverket var ferdigbygd i 1781.

Under Napoleonskrigene ble verket i 1813 pantsatt av den dansk-norske kongen Frederik 6. Panthaver var den svenske kjøpmannen Peter Wilhelm Berg, og da den nye norske staten etter 1814 ikke kunne løse inn pantet, ble verket i 1822 solgt på auksjon til private tyske interesser, bankieren Wilhelm Christian Benecke og godseieren Benjamin Wegner. Wegner ble generaldirektør, og under ham hadde verket sin storhetstid. Fremgangen skyldtes for en stor del Karl Friedrich Böbert, som var bergmester og Friedrich Roscher, som var teknisk sjef. I 1830- og 40-årene utviklet verket seg til å bli verdensledende og var rundt 1840 Norges største industribedrift, med nesten 2000 ansatte. Det omfattet 40 enkeltgruver, og de viktigste brytningsområder var Skuterud-gruvene, Såstad-gruvene og Svartfjell-gruvene. Koboltitt, skutteruditt og kobberkis (chalkopyritt) var de viktigste malmmineraler, og malmen holdt i gjennomsnitt 0,08–0,10 % kobolt og 0,15 % kobber. Den ble håndsjeidet til et produkt med ca. 3 % kobolt, og fra dette ble det produsert koboltsmelte.

Mot slutten av 1840-årene gikk driften tilbake etter sterkt prisfall på koboltfarger, som etter hvert ble erstattet med det syntetiske fargestoffet ultramarin. I perioden 1822–48 ble det også drevet et konkurrerende blåfargeverk like ved (Snarum Koboltverk). Blaafarveværket gikk konkurs i 1849 og ble overtatt av britiske Goodhall & Reeves og i 1856 av tyske Sächsischer Blaufarbenwerkverein. Fargeproduksjonen ble samtidig nedlagt, mens gruvedriften fortsatte til 1898. Etter dette var det virksomhet ved et tresliperi ved Haugfoss (brant ned i 1926). Modum kommune kjøpte i 1919 verkets bygningsmasse fra de tyske eierne.

I 1970 ble anleggene overtatt av Stiftelsen Modums Blaafarveværk. Selve verket utgjør kjernen i museet, og her arrangeres det fra 1978 årlige kunstutstillinger. I Glasshytten henger utstillingen «Fra koboltmalm til blåfarve», i hovedsalen arrangeres konserter. I 1980 ble Glass- og porselensmuseet Mølla og Den Blå Butikk åpnet, tre år senere den nyrestaurerte Haugfoss landhandel. Barnas Bondegård ble åpnet i 1984, og Roschers tidligere tjenestebolig Nyfossum ble museum i 1989. Fra 1992 kan man se utstillinger fra Blaafarveværkets sosiale historie i Nymoen nr. 9, en tidligere arbeiderbolig. Koboltgruvene og Kittelsen-museet i Skuterudåsen ble åpnet for publikum i 1993.

Kobolt er et er et sølvhvitt metall som ligner jern og nikkel. Det er hardt og som dem ferromagnetisk. 

Kobolt er et grunnstoff i periode 4 og gruppe 9 i periodesystemet. I gruppe 9 står kobolt først sammen med rhodium og iridium som også er metaller. Tidligere ble kobolt brukt som koboltforbindelser til blåfarging av glass og dekorasjoner på porselen. I dag brukes det i harde og temperaturbestandige koboltlegeringer, og kobolt brukes som anodemateriale i enkelte litiumbatterier. Det er bare en stabil isotop av kobolt: 59Co. Det er fire kunstig fremstilte radioaktive isotoper

På fredag fant jeg og Patran ut at vi skulle på gruvevandring på Modum. Jeg har vært ved gruvene der tidligere, men da kan jeg ikke huske at det var noen omvisning inne i gruvene eller noe annet kommersielt. Kenneth var liten og jeg husker ikke om Merethe var født engang. Så jeg vil tippe på tidlig nittitallet. Nå var det både kafe og gavebutikk, gruveomvisninger og annet som var utstilt.

Sjølveste sjefsboligen

Der var det nå utstilling for mye av det de brukte i gruvedriften og i foredlingen av stein for å få kobolt.

Slede som ble brukt til å frakte stein ut av gruva før de la jernbaneskinner

Gruvebøtte til å heise malmen opp

Så ble vi utstyrt med hjelm og vi var klare for gruvesafari.

23 stykker la i vei innover i fjellet på en lang rekke.

Første stopp viste Stollbrenning og utstyret som ble brukt. Lærforkle og tresko.

Vi tok den lange turen på vel en time med mye historisk informasjon. De hadde en egen kortere runde som var lagt opp for unger. Jeg skjønner ikke hvorfor de tillater små unger å være med på den lange runden da. Det var tydelig at mange ikke skjønte helt hva det innebar å inn i fjellet i mørket med sparsomt belysning og en temperatur på en 5-6 grader bare. Noen hadde shorts og crocks. Dem om det.

Jeg klaget til hun som solgte billettene når vi var tilbake og hun var helt enig med meg, men ledelsen ville at ingen skulle bli nektet. Da ville jo folk bli sure om de ikke fikk med seg småbarna sine inn i gruva. Noen hadde jo store barn også. Det er jo ikke verre enn at foreldrene hadde delt seg mente jeg. For det kan ikke være bra når de som er med på en historisk runde bare blir forstyrret av skrål og uro fra unger.

De hadde en ris/ros lapp du kunne fylle ut, så jeg gjorde det. Ikke ros for å si det sånn. Noen ganger skulle en vel tro at jeg aldri har hatt unger, men jeg har tre som måtte høre og oppføre seg når de var med. SÅ enkelt var det. Umulige og ufordragelige unger er det verste jeg veit. Og siden jeg har gjennomført det med tre stykker så legger jeg lista like høyt for andres unger.

Stabilt vannspeil uansett hvor mye nedbør det kommer på utsiden.

Langt inne i en gruvegang blir det lagret lokalost.

Alt det gamle var bevart, så om en fulgte litt med på utsiden av ramper og broer så fikk en sett mye.

Det meste var lyssatt for å skape litt stemning langt inne i fjellet.

De satte opp støtter tvers over gangene for å følge med om fjellet forandret seg mens de holdt på å jobbe.

Når det var mye nedbør så er det en foss ved gruvegangen.

Her fikk ikke vi klatre

Tømmer fra 1800 og den tid, det er litt spesielt.

Noe var gjerdet inn så en ikke skulle falle ned

Noen få av de gamle faklene var beholdt

Så var vi tilbake til vanndammen før vi gikk ut igjen i friluft.

Vi tok en runde på området før vi satte kursen hjemover.

Det var mange åpne dagbrudd der

Dypere og dypere

Nordregruvestollen

I et glassmonter var det mye redskap

Patran fikk fylt opp lommene sine med litt suvenirer så kunne vi dra hjem igjen. Stedet er absolutt verdt et besøk.

* *