Leif Eriksson Discovers America by Hans Dahl (1849-1937)
Dette er Hans Dahl tolkning av Leif Erikson oppdaget Amerika.
I 1902 fikk Hans Dahl St. Olavs Orden, ridder av 1. klasse.
Dahl er kjent for å male den vakre vestlandsnaturen,
og ofte plasserte han vakre, lyshårede jenter i nasjonaldrakter i bildene sine.
Leiv Eirikson oppdager Amerika.
Christian Krohg.
Han var en norsk maler og forfatter.
Gjennom et halvt århundre var han en av de sentrale skikkelsene i norsk kunstliv.
Som forfatter er Krohg særlig kjent for sin roman Albertine fra 1886, en realistisk skildring av prostitusjonen i Kristiania i 1880-årene. Boken ble beslaglagt og Krohg idømt bot.
Senere kommer norske sjømannsbilder til, som Hardt le (1882), Nordenvind (1887), Grumset farvann (1890 og ofte senere) og Kobbegrunnen (1898). Hit hører også det svære bestillingsarbeidet Leiv Eiriksson oppdager Amerika (1893).
"Et vikingangrep"
Dette er malt av kunstneren Ferdinand Leeke. Olje på lerret, signert og datert 1901.
Ferdinand Leeke (1859 - 1923) var en tysk maler,
berømt for sine skildringer av scener fra Wagnerian Operas.
Vikinger og Skræling av Angus McBride
Agnus ble en kjent og vellykket kunstner med sine historiske bilder.
Selv om noen av hans malerier er i oljer,
foretrakk Angus McBride mest å jobbe i gouache-farger på illustrasjonsbrett,
og tegnet mange detaljerte skisser av komposisjonen før malingen begynte. (1931-2007
Olav den Helliges død
Slaget på Stiklestad den 29. juli 1030 er et av de mest berømte slagene i Norges historie.
I dette slaget mistet kong Olav Haraldsson livet.
Han ble ett år etter helgenerklært,
og slaget er regnet som en milepæl for innføringen av kristendommen i Norge.
Maleriet skal forestille Olav den Helliges død.
Dette maleriet er malt av den norske maleren Peter Nicolai Arbo (født 18. juni 1831,
død 14. oktober 1892) var en norsk maler som spesialiserte seg
i å male historiske motiver
og bilder fra norrøn mytologi.
Blant hans historiske og mytologiske malerier nevnes
gjerne «Åsgårdsreien» som det viktigste.
Alkyrie
Valkyrjer er i den norrøne mytologien kvinnelige dødsvetter.
Odin sender dem ut for å holde øye med alle kriger og slag,
og lar dem «kjósa val» (velge mannefall), dvs. bestemme hvem som skal falle i kamp.
Valkyrjene tar de falne med seg til Åsgard, der de blir einherjer. Det er kun de virkelig tapre krigerne som er verdig å bli einherje, for i Åsgard skal de jo kjempe side om side med gudene. I Valhall deler Odin og Frøya de falne mellom seg – halvparten kommer til Odin i Valhall, mens den andre,
de mindre blodtørstige, og mer ærbare, kommer til Frøya i Folkvang.
Valkyrie er malt av Peter Nicolai Arbo. Han malte 2 versjoner av den.
Det ene er på Nationalmuseum, Stockholm.
Slaget ved ClontarfV
Slaget ved Clontarf ( irsk : Cath Chluain Tarbh )
fant sted på den 23 april 1014 ved Clontarf , nær Dublin , på østkysten av Irland.
Slaget var en viktig begivenhet i irsk historie og er registrert i både irske og norrøne kronikker.
I Irland ble slaget sett på som en hendelse som frigjorde irene
fra utenlandsk herredømme,
og Brian ble hyllet som en nasjonalhelt.
Det anslås at mellom 7 000 og 10 000 menn ble drept i slaget, inkludert de fleste av lederne. Selv om Brians styrker vant, ble Brian selv drept, det samme gjorde sønnen Murchad og barnebarnet Toirdelbach . Leinster-kong Máel Mórda og vikingledere Sigurd og Brodir ble også drept. Etter slaget ble vikingenes makt og kongeriket Dublin stort sett brutt.
Dette maleriet er malt av Hugh Frazer , 1826. Maleriet er 3 x 2 meter.
Maleriet var lenge utstilt i Isaacs Art Center på Hawaii.
Slaget ved Stamford Bridge
Etter kong Edvard Bekjennerens død i januar 1066
oppsto det en konflikt hvor ulike nordeuropeiske tronpretendenter
kjempet om hvem som skulle overta tronen over angelsaksiske England.
En av disse pretendentene var kong Harald Hardråde av Norge,
som samlet en flåte på rundt 300 skip og en hær på rundt 15 000 mann for å invadere England.
Slaget ved Stamford Bridge fant sted ved landsbyen Stamford Bridge, East Riding of Yorkshire i England den 25. september 1066. Slaget sto mellom en angelsaksisk hær ledet av kong Harold Godwinson og en invasjonshær under ledelse av den norske kong Harald Hardråde
og den angelsaksiske kongens bror Toste Godwinson.
Slaget endte med at både Hardråde og Toste ble drept, sammen med store deler av den norske styrken. Kong Harolds seier var imidlertid kortvarig, da han ble selv beseiret og drept av normannerne i slaget ved Hastings mindre enn tre uker senere. Slaget ved Stamford Bridge har tradisjonelt
vært regnet som hendelsen som markerer slutten på vikingtiden
Dette maleriet er malt av Peter Nicolai Arbo i 1870
Birkebeinerne
Knud Bergsliens maleri «Birkebeinerne» (1869)
viser birkebeinerne Torstein Skevla og Skjervald Skrukka som flykter fra baglerne med den vesle Håkon Håkonsson, kongssønnen, til birkebeinernes «hovedstad» Nidaros i 1206.
Håkon IV ble født 1204 og var konge fra 1217 til 1263.
Birkebeinerne (norrønt: birkibeinar) var en politisk gruppering i borgerkrigstiden i Norge. De startet som en opprørsflokk rundt tronpretendenten Øystein Møyla i midten av 1170-årene, med basis i Trøndelag. Med kong Sverre Sigurdsson kom birkebeinerne til makten i 1184,
men fikk ikke full kontroll over landet før valget av Sverres sønnesønn, kong Håkon Håkonsson i 1217.
I borgerkrigstiden var det strid om hvem som skulle være norsk konge. Til grunn for kampene lå også klare økonomiske interesser: etter vikingtoktenes slutt ble sysler og embeder den viktigste inntektskilden for aristokratiet. I denne situasjonen ble økonomisk maktkamp utspilt gjennom å støtte et nytt kongsemne som kunne begunstige sine støttespillere med jord og embeder.
Birkebeinerne kjempet mot en rekke andre grupper som stilte seg bak sine egne kongsemner. Birkebeinernes mest kjente motstandere var Lendmannspartiet, Baglerne og Ribbungene. Sistnevnte fulgte etter de mindre kjente Kuvlungene og Øyskjeggene, og ble etterfulgt av Vårbelgene – også dette opprørsflokker fra Østlandet. Kampene mellom birkebeinerne og de andre flokkene – birkebeinernes aktive periode – foregikk over et tidsrom på rundt 40 år.
Lendmannspartiet med kong Magnus Erlingsson ble nedkjempet i 1184, hvorpå kuvlungene reiste seg i Viken samme år. Biskop Nikolas organiserte baglerne i 1196, som etter lang tids borgerkrig overgav seg til birkebeinerne i 1218 ved et forlik som skapte nye opprørsflokker. Under kongsemnet Sigurd Ribbung vant ribbungene sterkt fram på Østlandet fra 1221, men led nederlag i 1227. Et siste opprør av Håkon Håkonssons svigerfar Hertug Skule, støttet av opprørsflokken Vårbelgene på Agder, mislyktes i 1240. Dette regnes vanligvis som slutten på borgerkrigstiden. Birkebeinerne og deres etterkommere satt med makten til 1319, da Norge og Sverige inngikk kongefellesskap etter Håkon V Magnussons død.
«Ingolf tager Island i besiddelse»
som er malt av den Danske maleren Johan Peter Raadsig i 1850.
Ingolf Arnarson (norrønt Ingólfr Arnarson),
fra den lille bygda Rivedal i Sunnfjord i Sogn og Fjordane,
regnes som den første norrøne bosetteren på Island.
Nordmannen Ingolf var ikke den første fra Norden som besøkte og bodde på Island.
Landnåma boka hevder at den første norrøne mann som satte sine bein på Island,
var en nordmann fra Agder ved navn Naddodd, men som kun ble på øya en kort tid,
og da han dro tilbake til Norge kalte han øya for «Snølandet».
En tid etter kom en svenske, Gard Svavarsson, en gang rundt 860
da en storm blåste skipet hans så langt nord at han nådde den østlige kysten av Island.
Ingolf bosatte seg sør for Reykjavík, i henhold til Íslendingabok,
i år 874. Det markerte begynnelsen på Landnåmstiden som varte til rundt år 930,
en periode hvor et stort antall norrøne menn og kvinner (også fra Irland) bosatte seg på Island.
I henhold til sagaen så kastet Ingolf ættestolpene over bord da han nådde den ubebodde øya og på det sted hvor de ble skyllet i land av bølgene bestemte han seg for å bo,
noe som markerte den første permanente bosetningen på Island.
Hervors død, 1880 av Peter Nicolai Arbo
Hervor er navnet på tre kvinnelige mytologiske figurer
i syklusen om det magiske sverdet Tyrfing, presentert i Hervors saga
og deler som er funnet i Den eldre Edda.
Den første Hervor var datteren til Angantyr.
Den andre Hervor var datteren til Heidrek, sønn av den første Hervor.
I tillegg er Hervor navnet på en valkyrie som ble gift med
Volund smed og blir omtalt blant annet i Volundkvadet i Den eldre Edda.
Kvinnenavnet Hervors første del betyr «strid» eller «hær».
Hervor, datter av Angantyr
Hervor ble født etter at hennes far Angantyr døde som følge av
en tvekamp med den svenske helten Hjalmar den hugstore, og vokste opp som en trell.
Hun klede seg som en mann, kjempet, drepte, og herjet under sitt mannlige fornavn Hjørvard.
Da hun fikk greie på sin fars identitet besluttet hun å leve
lik sin far og finne «Tyrfing», det magiske sverdet.
En dag seilte hun inn til Munarvåg (Munarvágr) på Samsø (Samsey)
med flåten sin, men hun var den eneste som våget å legge til ved den forheksede øya.
Da hun nærmet seg gravstedene oppdaget hun en ild som brant over dem,
og nærmet seg den største av gravene. Hun talte da med høy stemme og krevde
at hennes far skulle vise seg. Hun fortalte at som hans datter
hadde hun krav på sin rettmessige arv, Tyrfing. Deretter påkalte hun også sine elleve onkler og krevde å høre sin fars stemme. Faren ba henne om ikke å fortsette sin leting etter sverdet.
Hun ga seg ikke, men fortsatte å kreve arven.
Endelig åpnet graven seg og i dens midte skinte en ild.
Der så hun sin far, som advarte henne om å ikke be om sverdet.
Det ville føre til døden for hele stammen om hun brukte det.
Likevel opprettholdt hun kravet. Endelig ble sverdet kastet ut av graven
og hun grep det, hilste farvel til sine døde slektninger og gikk mot stranden.
Gudmunds sønn Hofund kom for å be henne gifte seg med ham og hun sa da ja.
Gamle Gudmund feiret stort bryllup for paret og overga sitt rike til dem.
De levde lykkelig sammen og fikk to sønner som fikk navnene Angantyr og Heidrek.
Sverdet Tyrfing fortsatte å gjøre ondt verk, og Heidrek drepte sin bror Angantyr med det.
Hervor, datter av Heidrek
Heidrek hadde en datter som han døpte Hervor.
Hun var skjoldmø og kommanderte en gotisk festning og hun falt i et slag mot hunerne.
Hervor, ektefelle av Volund smed
Legenden om Volund smed finnes i norrøne kilder som Volundkvadet, et dikt i Den eldre Edda og «Velent-tåtten» i Saga om Didrik av Bern. Han hadde to brødre, Egil og Slagfinn, og de ble alle gift med tre valkyrier, Ladgunn Svankvit, Hervor Alvit og Olrun. De to første var døtrene til kong Lodve, og den siste av kong Kjar i Valland. Volund ble gift med Hervor Alvit. Etter mange år forsvinner kvinnene, og to brødrene drar på letning, unntatt Volund som sitter igjen med Hervors magiske ring som han smir utallige kopier av. Ringen gjør det mulig for ham å fly.
Kråka malt av Mårten Eskil Winge
Åslaug Sigurdsdatter, også kalt Kråka, var ei mytologisk trollkyndig kvinne
i norrøn mytologi som opptrer i Snorre Sturlasons Edda,
Völsunga saga og Ragnar Lodbroks saga.
Hun representerer et norrønt Askepott-eventyr.
Når de kommer til Spangereid i Lindesnes i Norge tilbringer de natten i huset til Åke og Grima.
Åke mener han kunne se et kostbart klede stikke ut fra harpen.
Han forteller det til sin kone Grima, og hun overtaler ham til å drepe Heimer mens han sover.
Imidlertid når de brekker opp harpen oppdager de ikke noe annet
enn ei liten jente på tre år som ikke kan snakke.
De tar seg av henne, men gir henne ingen omsorg, kun hardt arbeid.
For å skjule at hun er av god ætt, soter de til ansiktet hennes,
tvinger henne til alltid å være skitten og gå i møkkete filler.
På grunn av dette kaller de henne for «Kråka» ettersom hun er like svart som fuglen.
Mange år senere kommer den store helten Ragnar Lodbrok til Norge
etter at han hadde drept en mektig drage og blitt konge.
Hans kone Tora Borgarhjort døde ifra ham og deres to sønner Agnar og Eirik.
Han sender to menn på land for skaffe brød. Kråka er ute og passer kyrne.
Hun bader selv om Grima har forbudt henne å gjøre det, og avslører dermed sin skjønnhet.
Brødet blir brent fordi Ragnars menn ser hennes skjønnhet og glemmer å passe brødbaksten.
Når de ikke har brød å gi til Ragnar forteller de ham isteden om den vakre piken.
Ragnar sendte bud på henne, og for å teste hennes klokskap
ga han beskjed om at hun ikke skulle komme påkledd eller avkledd, ikke sulten og ikke mett,
ikke alene og ikke sammen med andre. Kråka kastet da et fiskegarn over seg, beit i en løk, og ble fulgt av en hund. Om bord på skipet imponerer hun Ragnar.
Hvert av hans vers slår Kråka tilbake med et motvers.
Han tilbyr henne en dronnings kåpe, men hun mener at det er mer passende at hun bærer kullsvarte filler som før. Hun vil derimot ta imot kåpen hvis han kommer tilbake og tar henne med seg.
Kråka forteller Grima og Åke at hun kjenner til deres mord på Heimer. Hun vil ikke overlate dem til Ragnar, men spår at hver eneste dag i resten av livene deres vil bli verre enn den forgående, og den siste vil bli den aller verste. Så forlater hun dem og blir med Ragnar når han kommer tilbake. Han vil øyeblikkelig gå til sengs med henne, men hun avviser ham og sier at de kun skal dele seng når de er gift slik at hennes barn ikke blir frillesønner. Hun ber om at de i tre netter skal ligge i samme seng, dog hver for seg. Ragnar går med på dette, men på den tredje natten klarer han ikke holde seg og legger seg på henne til tross for hennes profeti om at det barn som så blir født vil stå seg ille. Senere føder hun en gutt med kun brusk der hvor det vanligvis er bein. Det er Ivar og han ble kalt for Ivar Beinlause.
Deretter besøkte Ragnar Lodbrok Eystein Bele, også kalt for «Ilråde», som var hans lydkonge i Svitjod. Eystein overtalte Ragnar til å gifte seg med den svenske prinsessen Ingeborg og forkaste Åslaug. Mens Ragnar er på veg hjem igjen, hadde tre fugler allerede fortalt Kråka om hans planer. Hun går ham derfor i møte og forteller ham sannheten om hennes edle ætt. For å kunne bevise at hun virkelig er datteren til Sigurd som hadde drept Fåvne, en farlig drage eller slange, forteller hun at hun vil bære fram et barn hvis øye vil vitne om uhyret. Dette skjedde og hun fødte sønnen Sigurd som ble kalt for Sigurd Orm-i-auga. Da Eystein Bele fikk høre at Ragnar hadde endret mening gjorde han opprør mot ham, men ble drept av Ragnars sønner på Kråkas befaling.
Under sitt siste hærtokt til England hadde ikke Ragnar Lodbrok hørt på Kråkas advarsler, noe som kom til å bli skjebnesvangert for ham. Da Ragnar ble kastet ned i ormegropen av kong Ælla II av Northumbria ble han beskyttet av magisk skjorte som Kråka hadde sydd for ham. Det var først da denne skjorten ble fjernet at slangene kunne bite Ragnar Lodbrok og således drepe ham. Ifølge sagalitteraturen diktet Ragnar kvadet Krákumál (Kråke-kvædet) den siste natten han var i live.
Navnet på diktet henspiller på Kråka.
De fleste forskere (F. Jónsson, P. Meulengracht Sørensen) mener at Ragnar Lodbrok nok var en historisk person, men historiene rundt ham og hans hustru(er) som fortelles i de ulike fornaldersagaene betraktes som mer og mindre fri dikting.
Maleriet er Mårtens tolkning av Kråka (kraka).
Mårten Eskil Winge (1825 - 1896) var en svensk maler og tegner, og professor ved Konstakademien i Stockholm. I tillegg til motivene fra norrøn mytologi har Winge laget en lang rekke altertavler.
Frøya søker sin make
Frøya kjører i vognen sin, trukket av katter.
Maleri av den svenske kunstneren Nils Jakob Olsson Blommér i 1852
Frøya er den viktigste åsynjen, gudinnen, i Åsgård og i den norrøne mytologien.
Hun er egentlig en av vanene, og hennes særlige ansvarsområde er erotikk, kjærlighet og fruktbarhet, men også død og seid, som er en form for magi og dyp kunnskap om livet og døden.
Frøya er datter av vanen Njord og søster til fruktbarhetsguden Frøy. En gang i tidenes morgen var det en stor krig mellom æsene og vanene. Da krigen tok slutt, ble Frøya gitt til æsene som gissel som en del av fredsavtalen, og hun ble opptatt blant dem.
Dette er grunnen til at et av Frøyas mange navn er Vanadis, «Vanegudinnen».
Frøya er gift med Od. Han dro ut på en lang reise, og Frøya gråt tårer av rødt gull av savn og dro ut for å lete etter ham. På denne reisen brukte hun flere forskjellige navn, som Mardoll, Horn, Syr og Gjevn. Frøya er nært knyttet til Odin, og det kan argumenteres for at Frøyas mann Od er den samme som Odin, men forholdet mellom dem kan også ha vært av en utenomekteskapelig art.
Gylvaginning fortelles det at Frøya har to døtre. De har navn etter hennes kjærlighet til smykker: Hnoss betyr «smykke» og Gersemi betyr «klenodiet».
Frøya er knyttet til seid og blot. I Snorres Ynglingesaga omtales hun også som blotgydje, gudinnen som bloter. Vanene rådde over fruktbarhet og seid, og siden Frøya var av vaneslekt, hadde hun disse evnene. Det var hun som brakte kunnskap om seid til Odin og
de andre æsene og lærte dem hvordan de skulle utføre den kunsten.
Frøya er fruktbarhetsgudinne – et ansvarsområde som dekker grøde og vekst så vel som menneskelig kjærlighet. I Gylvaginning får vi vite at
Frøya setter pris på kjærlighetsdikt og er bra for menneskene å be til i elskovssaker.
Frøya var spesielt opptatt av smykker og gull, og hennes viktigste kjennetegn er et spesielt smykke kalt Brisingamen. Smykket er laget av fire dverger, og Frøya kjøpte det av dem ved å betale prisen de satte. Prisen var at hun skulle tilbringe en natt med hver av dem, og det gikk Frøya med på.
Når Frøya er på reise, kjører hun i en vogn trukket av to hannkatter.
Det er denne hun kjører i når hun kommer til Balders bålferd.
Frøya var sentral i den norrøne mytologien, og hun er ofte nevnt i skriftlige kilder. Blant de viktigste er Gylvaginning, Trymskvadet og Loketretten, men hun er også nevnt i senere kilder som Sorletåtten i Flatøybok. Mange nordiske stedsnavn kan knyttes til Frøyakult og vitner også om hennes popularitet.
Kong Erik Ejegod på Tinget i Viborg
Dette malerier er malt av danske maleren Niels Anker Lund i 1879
Viser Kong Erik Ejegod på Tinget i Viborg annonserer, at han drar til Det Hellige Land.
Erik Eiegod (født ca. 1055, død 10. juli 1103) var Danmarks konge i tidsrommet 1095–1103, knappe 8 år. Han opprettet et erkebispesete i Lund og fikk
sin halvbror Knut Sveinsson helgenkåret som Knut den hellige.
Erik Eiegod var den fjerde av Svein Estridssons sønner som oppnådde å bli konge av Danmark. Hans mor var Gunhild Sveinsdatter og han giftet seg selv med Bodil Thrugotsdatter.
Erik ble født i byen Slangerup i nordlige Sjælland. Han ble valgt til konge i 1095 etter broren Olav Hungers død. Erik Eiegod gjenopptok de tidligere kongers innsats med å løsrive den danske kirke fra erkebispedømmet Hamburg-Bremen, og i 1103 lyktes det ham med pavens velsignelse å opprette et selvstendig danske bispesete i Lund. Asser eller Ascer, som broren Olov Hunger hadde utnevnt som biskop i Lund, ble den første erkebiskopen i Norden.
Erik besluttet i 1103 å dra på pilegrimsferd til Jerusalem, ettersom byen i 1099 under det første korstoget var blitt gjenerobret fra muslimenes okkupasjon. Erik reiste med et stort følge over Novgorod i Russland og han besøker keiseren av Det bysantinske riket i Konstantinopel. Han nådde derimot aldri fram til Jerusalem og døde isteden på Kypros, visstnok ved Páfos hvor han blir begravd. Hans dronning Bodil som var med på reisen fortsette til
Det hellige land hvor hun visstnok dør av sykdom på Oljeberget.
De etterlot seg sønnene Knud Lavard og Harald Kesja, og hvor den første er den eldste, en ridderlig og populær dansk prins. Den 7. januar 1131 ble Knud Lavard myrdet av sin fetter Magnus den sterke, sønn av kong Nils av Danmark. Antagelig så Magnus på Knud som en sannsynlig konkurrent til tronen. Knud Lavards død skjer kun dager før hans sønn
Valdemar ble født og som likevel ble danske konge fra 1157 til 1182
The Accolade 1901
Edmund Blair Leighton (21. september 1852 - 1. september 1922) var en engelsk maler av historiske sjangerscener, som spesialiserte seg på Regency og middelalderfag.
Det fleste av hans malerier var med riddermotiver fra middelalderen og hans mest kjente bilde er «Ridderslaget» (The Accolade, 1901). Hans navn blir stundom også skrevet Edward Blair Leighton.
The Accolade er et fint detaljert maleri fra middelalderen som viser en vakker rødhåret dronning som slår en ung mann til ridder. Dette er et veldig romantisk maleri med den vakre jomfruen
og den kjekke og modige unge mannen.
Ridderen er bøyd for føttene i en posisjon av lydighet. Til venstre for dronningen kan vi se publikum samlet for å være vitne til knektingen. Det ser ut til at de ser på den nydelige dronningen med henrykt oppmerksomhet. Det er ingen konge utstilt i dette maleriet, og det er tydelig at maleren har til hensikt at øyet vårt skal fokusere på den vakre dronningen.
Bildet får en til å tenke på den berømte dronningen Guinevere og Sir Lancelot. Man kan lett forestille seg en hel bakgrunnshistorie til dette maleriet. Man har følelsen av at den unge dronningen i dette maleriet har ømhet og til og med kjærlighet til den unge mannen ved føttene. Mest sannsynlig er hun ikke i stand til å påvirke følelsene sine for denne unge ridderen. Kanskje fordi maleriet minner så mye om Lancelot og Guinevere, kan man ikke unngå å tenke at selv om de sannsynligvis virkelig elsker hverandre, vil de med en god kjærlighetshistorie komme til en tragisk slutt. Kanskje er den unge ridderen i ferd med å gå ut i en kamp som han dessverre aldri kommer tilbake fra.
Sten Sture d.y:s död på Mälarens is 1520
«Sten Sture d.y:s död på Mälarens is 1520» er et oljemaleri utført av den svenske historiemaleren Carl Gustaf Hellqvist og signert i 1880.
Maleriet viser to menn – en kjørekar og en annen mann som holder i luen sin – idet de oppdager at den sårede riksforstanderen Sten Sture den yngre har dødd mens han ble fraktet i slede over Mälaren på vei til Stockholm etter slaget mot danskene på innsjøen Åsunden vinteren 1520.
Sverdet som sees ved siden av Sten Sture er for øvrig identisk med sverdet Valdemar Atterdag har på maleriet «Valdemar Atterdag brandskattar Visby», et annet historiemaleri av Hellqvist. Motivet i sistnevnte utspiller seg rundt 160 år før Sten Stures død.
Sten Sture den yngre, egentlig Sten Svantesson Sture, (født 1493, død 3. februar 1520)
var en svensk ridder og riksforstander 1512–1520.
Ved farens død i 1512 overtok han dennes slottslen og fikk allmuen på sin side. Med folk i ryggen utmanøvrerte han riksrådets kandidat i riksforstandervalget, Erik Arvidsson Trolle. Trolle ble faktisk formelt valgt, men valget ble satt til side og Trolle fikk aldri innta posisjonen, noe derimot Sten gjorde.
Han tok navnet Sture og kalte seg så Sten Sture (den yngre) og forsøkte etterstrebe den tidligere politikken til Sturepartiet, en allianse med allmuen, arbeidere og byborgere mot aristokratiet. Etter at han fikk avsatt opposisjonens leder, erkebiskop Gustav Trolle (sønn av Erik Arvidsson Trolle), og tok initiativet til riksdagsbeslutningen om rivingen av Gustav Trolles borg, Stäket. For dette ble han og hans tilhengere bannlyste av paven, noe som igjen førte til hendelsen Stockholms blodbad.
Den nye unionskongen Christian II forsøkte både i 1517 og i 1518 å invadere Sverige, men ble stoppet i nærheten av Stockholm i slaget vid Brännkyrka (1518). I januar 1520 kommer danskene tilbake til Sverige. Ledet av Otte Krumpen red de over grensen og inn i Vestergøtland hvor Sten Sture hadde stilt opp 10 000 mann ved den nordlige bredden av innsjøen Åsunden. Den 19. januar møttes hærene i slaget på Åsunden vid Bogesund. Det aller første skuddet fra en kanon traff og såret Sten Sture hardt, den ene kneet ble knust. Da svenskenes leder gikk overende brøt det ut forvirring og den svenske hæren flyktet.
Sten Sture ble kjørt med slede til Strängnäs, men døde den 3. februar på innsjøen
Mälarens is under transporten tilbake til Stockholm.
I sammenheng med Stockholms blodbad ble Sten Stures lik gravd opp og brent med de andre på Stortorget. Hans gravstein står dog på Katarina kirkegården på Södermalm.
Han ble gift den 16. november 1511 i Stockholm med Kristina Nilsdotter Gyllenstierna (1494–1559)
Maleriet står utstillt på Nasjonalmuseum Stockholm.
Slaget ved Agincourt
Morning of the Battle of Agincourt, 25th October 1415, malt av John Gilbert.
Slaget ved Agincourt (fransk: Azincourt) var et større slag under hundreårskrigen. Det ble utkjempet mellom engelske og franske styrker nær Agincourt ved elven Somme i det nordlige Frankrike den 25. oktober 1415, på festdagen for de hellige brødrene Crispin og Crispinian
(drept som martyrer i dagens Soissons ca. år 287).
Den engelske hæren ble ledet av Henrik V, også i nærkampene. Den franske kongen Karl VI var svekket av sykdom og mentale problemer, så de franske styrkene ble av den grunn ledet av den såkalte Connétable av Frankrike, Charles d'Albret og en rekke framtredende adelsmenn fra Armagnac-partiet. Slaget er berømt for bruken av den engelske langbuen, som sammen med utnyttelse av terrenget og den våte grunnen mer enn oppveide forskjellen i antall menn.
Slaget er også blitt udødeliggjort i William Shakespeares Kong Henrik V, hvor kong Henrik henviser til Crispin og Crispinian i sin berømte tale til soldatene før slaget (akt IV, scene 3).
Henrik Vs knusende seier medførte en sterk svekkelse av Frankrike og slaget innledet en ny periode i krigen, og i løpet av denne giftet Henrik V seg med den franske kongens datter
og hans sønn ble arving til den franske tronen. 
Nordmennene lander på Island år 872.
Landnåmstiden (fra norrønt landnám = det å ta land, landtaking) er betegnelsen på den første bosetningen av nordmenn på Island fra år 874 og framover. Under press fra kong Harald Hårfagres ambisjoner i Norge som utfordret gamle ættesammenhenger, valgte mange å flytte ut med kvinner, barn, treller, kyr, hester og det de trengte. På Island fant de ubebodd land, slo seg ned og skapte småsamfunn. Dagens Island er direkte følge av de utflyttede nordmenns bosetning. Den første kolonisering er beskrevet i verket Landnåmabok på 1100-tallet som lister 435 menn som de første bosetterne, de fleste av dem i nordlige og sørvestlige delene av Island.
I Íslendingabok, skrevet av Are Torgilsson Frode, hevdes det at da nordmenn kom til Island var det noen irske munker – papar – der allerede. Med tanke på de skrøpelige farkostene som irene rådde over, må sjøturen uansett ha vært en formidabel prestasjon. Munkene forsvant ganske fort etter hvert som det kom stadig flere hedenske nordmenn til Island, og ingen arkeologiske spor har blitt funnet etter dem.
Den eldste kjente kilden som nevner navnet Island, er runeristning fra 1000-tallet,
men det eldste arkeologiske sporet er fra 800-tallet.
Maleri er malt i 1877 av den norske historiemaleren Oscar Arnold Wergeland
De sammensvorne rider fra Finderup
efter mordet på Erik Klipping Skt. Cæcilienat 1286
Malt av danske kunstneren Otto Bache i 1882
Erik Klipping (født 1249, død 22. november 1286) var konge av Danmark i 1259–1286. Han var sønn av Kristoffer I av Danmark og dronning Margarete Sambiria
I løpet av en jakttur den 22. november 1286 (St. Cecilias natt) søkte kong Erik og hans følge ly i en låve i den lille byen Finderup nord i Jylland. Han ble myrdet av ukjente gjerningsmenn ved Finderup Lade.
Mordet skapte stor uro i Danmark, som i det siste århundret hadde opplevd flere kongemord. Rykteflommen gikk, og kilder fra tiden etter drapet fortalte at flere av kongens mest betrodde menn skal ha vært involvert. Ifølge ryktene skulle morderne ha kommet til åstedet forkledd som munker og drept kongen med 56 knivstikk før de satte låven i brann og red vekk.
I 1891 ble det på stedet hvor drapet skulle ha funnet sted,
reist et minnekors,
bekostet av dikteren Thor Lange.
Korset er av granitt, er 2,7 m høyt og er tegnet av J.B. Løffler
Korset står på det stedet hvor Finderups opprinnelige sognekirke lå.
Den ble revet ned midt på 1500-tallet.
Kongen ble bisatt i Viborg domkirke hvor graven er markert midt i koret.
Maleriet er på Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg Slot
Vikings in the glow of the midnight sun.
Dette maleriet er malt av den amerikanske kunstneren William Fredrick Ritschel 1864-1949.
Vikings in the Glow of the Midnight Sun er et verk av betydelig skala og prestasjon malt av Ritschel på høyden av hans krefter. Mest kjent for sine skildringer av sjøen og fartøyene til sjøs,
er scenen avbildet en vikingarmada som seiler gjennom fjordene.
De snødekte fjellene i det fjerne rammer inn dramatikken til skipene som navigerer i det uforsonlige havet. Skipene beveger seg gjennom midten av komposisjonen, men det bølgende havet er fokus for maleriet. Med den villedende lettheten av mestring er Ritschels
vann laget av en myriade av farger og penselstrøk.
Dette maleriet ble utført rundt 1914 og ble laget samtidig med et annet stort verk som Ritschel malte som skildrer Christopher Columbus og hans armada.
Maleriet ble solgt for US$ 75 000 i 2014
Thyra Dannebod meddeler kong Gorm
den gamle budskapet om sønnen Knuds død
Dette maleriet er malt av Danske kunstneren August Carl Vilhelm Thomsen (1813-86)
Gorm den gamle var konge av Danmark på midten av 900-tallet. Hans hustru var Tyra Danebod som han senere reiste den eldste av de to runesteinene på Jelling til minne om. Gorm var sønn av den danske kongen Hardeknut og var selv far til Harald Blåtann, som etterfulgte ham som konge. Gorms senere slektning, Svein Estridsson, refererte til både Gorm og hans far som «konger av Danmark», men det er vanskelig å presisere Danmarks geografiske omfang under Gorm. Gorm døde troligvis 964.
Teksten på den lille Jellingsteinen sier:
kurmr kunukr karthi kubl thusi aft thurui kunu sina tanmakar but
Gorm konge gjorde kumler disse etter Tyra kone sin Danmarks bod
Gorm omtales også på den store Jellingsteinen hvor det står:
Haraltr kunukr bath kaurua kubl thausi aft kurm fathur sin auk aft thaurui muthur sina sa haraltr ias sar uan tanmaurk ala auk nuruiak auk tani karthi kristna
Harald konge bød gjøre kumler disse etter Gorm far sin og etter Tyra mor sin, den Harald som seg vant Danmark alle og Norge og danene gjorde kristne
The Funeral of a viking
"The Funeral of a Viking" av Frank Dicksee skildrer begravelsen til en vikingleder lagt ut i en båt som seremonielt har blitt satt i brann mens den blir skjøvet ut på havet med tidevannet. Den tilbakelente kroppen til den døde vikingen er fullt pansret og omgitt av flammer
mens han ligger på et brennende bål i et vikingskip.
Vikingene brukte flere forskjellige metoder når de stedte sine kjære til hvile. De fleste ble rett og slett lagt i et hull i bakken eller kremert på et stort likbål, hvorpå asken ble spredt eller gravd ned.
Fremtredende vikinger med makt og innflytelse fikk derimot overdådige begravelser og ble lagt i en kostbar vogn eller et skip før en jordhaug ble bygget over graven.
Skriftlige kilder nevner også at noen vikinger ble lagt i et skip,
som deretter ble antent og sendt ut på havet.
"Kong Sverre i snøstormen på Vossefjeldene"
Dette maleriet er malt av Knud Larsen Bergslien(1827-1908) i 1870. Knud Bergslien malte ofte bilder med motiver fra norsk folkeliv og middelalderhistorie i tillegg til portretter.
Maleriet er når Kong Sverre er i snøstormen på Vossefjellene, Norge. I år 1177 var kong Sverre på reise fra Østlandet mot Bergen, men på Voss ble han møtt av en hær av bønder som tvang ham til å snu.
Et sagn sier at bøndene stengte veien via Raudkjelda. For å komme forbi bøndene og inn i Raundalen, måtte Sverre og hæren hans ta veien gjennom Rastalii utenfor Klyve, hvor dalen smalner av til et tett sluk, med bergveggen bratt ned i elva. Historien forteller at Sverre lagde
en bro ved å slå jernknagger i fjellet og sette tømmerstokker på tvers.
Veien har senere blitt kjent som Sverrestigen (Sverrestigen). Trolig har det vært en gammel vei her også før denne tiden. Det som senere ble kjent som Sverrestigen kan ha vært det som er nevnt som Raundalskleivi i et «veivedlikeholdsbrev» av 1343,
og som bøndene på Klyve og Kvarakvål hadde ansvaret for å vedlikeholde.jpg)
.jpg)
The Wild Hunt of Odin
Eller Åsgårdsreien som det heter på norsk. Maleriet er malt av Peter Nicolai Arbo i 1872.
Peter Nicolai Arbo (født 18. juni 1831, død 14. oktober 1892) var en norsk maler som spesialiserte seg i å male historiske motiver og bilder fra norrøn mytologi.
Åsgårdsreia eller oskoreia er etter norsk folketru en larmende flokk av daudinger eller vette – gjenferd, slåsskjemper, murderer, drukkenbolter, bedragere, lausaktige kvinner, tusser og troll – som ved juletider for gjennom lufta på ildsprutende hester, med Guro Rysserova (Rumpe-Guro) i spissen.
Folk som ikke hadde gjort seg helt ferdig til julehøytiden, kunne bli dratt med i følget som vehicula for de mytiske skikkelsene. For å verge seg mot å få plass i den ville ferd, ble det malt tjærekors på dørene for så vel mennesker som for dyr. Sagnene forteller at det kunne gå på helsen løs dersom en kom ut for reia. Hugen eller sjelen til den sovende kunne bli revet med og ført langt av sted.
Størrelsen på dette maleriet er 166 cm × 240.5 cm (65 in × 94.7 in)
Over tid har The Wild Hunt of Odin vært blant Arbos mest berømte verk. Norsk kunstnerleksikon beskrev det i 2013 som hans "hovedverk" og komplimenterte dets "sanne,
dramatiske patos" og "rike og fantasifulle komposisjon"
The Wild Hunt of Odin ble først vist offentlig på Københavns nordiske utstilling i 1872. Nasjonalmuseet i Oslo kjøpte Arbos maleri samme år.
Originalmaleriet eies av Nasjonalgalleriet, Oslo, Norge
Vikingskip i Sognefjorden
Dette maleriet er malt av Hans Gude, han var en av Norges fremste og viktigste kunstmaler på 1800-tallet. Maleriet er malt i Sognefjorden fra Bleia sett fra Kaupanger i August 1889.
Hans Fredrik Gude (født 13. mars 1825 i Christiania, Oslo død 17. august 1903 i Berlin, Tyskland)
Hans Gude spilte en viktig rolle i 1800-tallets norske landskapskunst, og har preget flere generasjoner norske landskapsmalere gjennom sin lærergjerning. Hans evner ble tidlig oppdaget. Etter opplæring ved Den kongelige Tegneskole i Christiania kom han som 16-åring til akademiet i Düsseldorf. Hans høyfjellsmotiver gjorde ham populær både hjemme og ute. Senere ble han mer opptatt av kystmotiver og skildring av kystbefolkningens harde hverdag.
Dette maleriet er i dag på Nasjonalmuseet for kunst. De kjøpte det fra Hans Gude i 1893.
Martin Luther på riksdagen i Worms.
Bilde er malt av Anton von Werner, 1877
Riksdagen i 1521 varte fra den 29. januar til den 25. mai 1521.
Martin Luther var en tysk teolog som spilte en sentral rolle i den religiøse og kulturelle omveltningen som kalles reformasjonen. Han studerte ved universitetet i Erfurt, der han ble påvirket av skolastisk tenkning, humanisme og mystikk. Han var munk og ble presteviet, men levde det meste av sitt liv som professor i teologi ved universitetet i den tyske byen Wittenberg. I 1517 offentliggjorde han 95 teser (læresetninger) med kritikk av pavekirkens avlatshandel. Avlatshandel gikk ut på at folk kunne betale penger til kirken for å få avlat – det vil si redusert straff for uoppgjorte synder i skjærsilden. Dette stilte Luther seg kritisk til. Senere ble hans kritikk mot paven og den romerske kirken stadig mer radikal. Paven erklærte Luther som kjetter i 1521, men med støtte hos kurfyrsten i Sachsen og ved hjelp av moderne boktrykkerkunst fikk Luthers kirke-
og religionskritikk likevel stor utbredelse og dannet grunnlaget for reformasjonen.
Reformasjon og kirkekritikk.
Luthers kritikk av Romerkirken vokste gradvis fram i arbeidet med forelesningene. Noen viktige kritikkpunkter ble testet ut i tesene om avlaten som han offentliggjorde 31. oktober 1517 og som gjerne regnes som startskuddet for reformasjonen. Avlaten var et system for kjøp og salg av guddommelig tilgivelse. Mot betaling kunne man kjøpe avlat (tilgivelse) og få redusert plagene i skjærsilden. Bakgrunnen for avlaten var en forestilling om at den katolske kirken forvaltet en «overskytende skatt av gode gjerninger» – et overskudd av gode gjerninger – særlig fra helgenenes hellige liv. Disse gode gjerningene kunne gjøres om til en handelsvare og komme andre mindre hellige mennesker til gode.
I senere teserekker til disputasjonen i Heidelberg i 1518 og disputasjonen i Leipzig i 1519 ble Luthers kritikk skarpere og mer fundamental. Den rettet seg nå ikke lenger bare mot avlaten, men mot hele den romerske kirkens autoritetssystem. Også den katolske skole-teologien ble utsatt for kraftig kritikk.
Fra 1517 av ble Luthers kritikk også spredd offentlig på en måte verden tidligere aldri hadde opplevd. Boktrykkerkunsten ble tatt i bruk for å spre avlatstesene som plakater, og forleggere i en rekke byer oppdaget at det var penger å tjene på å trykke og selge Luthers tekster. Fra cirka 1520 var Luther blitt den mest berømte mannen i hele Europa, og de såkalte «reformatoriske hovedskriftene» som han utga dette året, ble trykt i svære opplag. Her fortsatte han sin kritikk av den romerske kirken, pave- og bispemakten, kirkens bibeltolkning og dens sakramentpraksis og appellerte til «den verdslige øvrighet» (først og fremst fyrstene) om hjelp for å redde kirken ut av dens «babylonske fangenskap» (lik israelittenes fangenskap under egypterne i Det gamle testamentet).
Luther forsøkte lenge å beskytte paven selv mot kritikken og holdt en dør åpen for at han i siste øyeblikk skulle kunne bidra til å løse den umulige situasjonen kirken var i. Våren 1521 var Luther derimot overbevist om at det ikke var håp om at paven ville komme kritikerne i møte. Tvert om mente han nå at paven var selve Antikrist, Satans utsending som ifølge Bibelen skulle komme i de siste tider for å ødelegge kirken innenfra. Luther mente at denne endetidskampen var i gang.
En viktig del av pavekirkens vranglære gjaldt etter Luthers syn klostrene. De fremmet først og fremst skinnhellighet, og de evige klosterløftene om lydighet, fattigdom og kyskhet hadde ifølge Luther ingen basis i Bibelen. Kritikken av klostervesenet fikk store sosiale konsekvenser, og om lag halvparten av alle klostre i Det tyske riket ble etter hvert oppløst. Et liv i kloster var i middelalderen gjerne ansett som et «kall» og ble regnet som særlig hellig. Dette avviste Luther: Guds kall til menneskene var først og fremst et kall til å gå inn i verden – skapt av Gud – og utføre alle former for nyttig arbeid der, og ikke et kall til å tre ut av verden og gjemme seg i et kloster.
Luther selv markerte bruddet med klosterløftene særlig tydelig da han i 1525 inngikk ekteskap med den tidligere nonnen Katarina av Bora (1499–1552). Dette var en hendelse
som vakte stor oppsikt i samtiden og som ble kraftig kritisert fra katolsk side.
Kjetterprosess og bannlysning
Den voldsomme offentlige oppmerksomheten rundt Luthers kritikk av pavekirken fra 1517 av bidro til at luthersaken etter hvert fikk høy prioritet også i Roma. Fra tysk side ble kjetterprosessen mot Luther kraftig påskyndet av hans professorkollega i Ingolstadt, Johannes Eck (1486–1543). Luther ble formelt forhørt i Augsburg i 1518 av kardinal Cajetan. 15. juni 1520 utstedte pave Leo X en bulle mot Luther – det vil si en pavelig erklæring – der han truet med å lyse ham i bann dersom han ikke innen 60 dager tilbakekalte en rekke uttalelser som paven regnet som kjetterske.
Etter at Luther hadde mottatt bullen med trussel om bannlysning, samlet han studenter og kolleger utenfor byporten i Wittenberg og kastet bannbullen på bålet sammen med et eksemplar av den romerske kirkeretten (Corpus Iuris Canonici). Mye av den romerske kirkens avsporinger var etter Luthers syn legitimert nettopp i kirkeretten, og som uren tekst passet det å brenne også denne sammen med bannbullen utenfor byens murer. 3. januar 1521 utstedte paven den definitive bannbullen mot Luther. Den innebar at Luther var utstøtt av kirken og også at det var forbudt å distribuere og eie hans skrifter.
Etter at Luther hadde blitt erklært en kjetter av paven, var det de verdslige myndighetene som skulle utføre dommen. Dette var derimot ingen enkel sak. Tyskland var på Luthers tid en del av Det tysk-romerske riket med en keiser på toppen. Keiser Karl 5 samarbeidet med paven for å bekjempe kjetteri, men var ikke i posisjon til å utøve effektivt styre over hele det store riket han rådet over. På regionalt og lokalt plan var det i stor grad fyrster eller byråder som bestemte. Kursachsen, der Luther holdt til, ble styrt av fyrsten Fredrik den vise som var på Luthers side. Situasjonen var altså at keiseren ønsket å effektuere kjetterdommen mot Luther, men Luthers fyrste ville verne ham. Saken spisset seg til på riksdagen i Worms i april 1521. Riksdagene var innkalt av keiseren for å regulere felles anliggender i hele riket. Luther var lovet fritt leide og skulle få en siste sjanse
til å kalle tilbake sine kjetterske synspunkter.
17. april 1521 sto Luther fram for riksdagen. Han sto fast på sitt og nektet å tilbakekalle med mindre han ut fra «Skriften eller fornuften» ble overbevist om at han hadde tatt feil. Riksdagen bekreftet kjetterdommen mot Luther, men før noen rakk å ta ham til fange for å straffe ham, fikk Fredrik den vise bortført ham til saksisk territorium til borgen Wartburg ved Eisenach. I ti måneder levde Luther i skjul her før han vendte tilbake til Wittenberg.
Rasmussen, Tarald: Martin Luther i Store norske leksikon på snl.no.
Dannebrog falder ned fra himlen under Volmerslaget
ved Lyndanisse (Tallin) i Estland den 15. juni 1219
Ifølge legenden ble ikke flagget laget av mennesker, men falt ned fra himmelen under Slaget ved Lyndanisse (i dag Tallinn i Estland) den 15. juni 1219, som i dag kalles valdemarsdag. Korstoget i 1219 var med en mektig hær som estlenderne ikke kunne stå seg imot.
Dannebrog betyr danenes fane eller rødfarget fane. Det regnes som verdens eldste offisielle nasjonalflagg i kontinuerlig bruk. Det var også Norges flagg i unionstiden med Danmark til 1814.
Maleriet er malt i 1809 av C. A. Lorentzen (1749-1828)
"Ansgar" - 1895
Munken Ansgar konverterer vikingene til kristendommen, 826 e.Kr.
Ansgar var erkebiskop av Hamburg-Bremen,
men er mest kjent for misjonærvirket sitt, med tilnavnet Nordens apostel.
Wenzel Ulrik Tornøe var en dansk kunstner fra Frederiksberg.
Han døde i 1907 (63 år)
Wenzel Tornøe studerte ved Kunstakademiet 1860-1865.
Her mottok han den lille sølvmedaljen i 1864.
Kunstner: Wenzel Ulrik Tornøe
_(9213683021)_(2).jpg)
.JPG)
