de fire S-ene var et populært felles kallenavn for de fire norske skøyteløpere Sten Stensen, Amund Sjøbrend, Jan Egil Storholt og Kay Stenshjemmet på 1970-tallet.
Betegnelsen «de fire S-ene» kom i bruk fordi alle hadde etternavn som begynte på S, men også fordi alle var såkalte skøyte-ess, det vil si løpere som overgikk de fleste andre på skøytebanen.
Firkløveret fikk mye presseomtale og trakk store tilskuerskarer til de internasjonale mesterskapene i årene de konkurrerte.
Sten Stensen (født 1947) var den eldste av de fire løperne. Han slo gjennom i en periode da skøytesporten var i endring. På 1960-tallet hadde en gullalder kulminert med løpere som Knut Johannesen, Per Ivar Moe og Fred Anton Maier. I denne perioden hadde skøyteløp stor publikumsoppslutning over hele landet, og lokale stevner ga betydelige inntekter til arrangørklubbene.
Mot slutten av 1960-åra økte den internasjonale konkurransen, særlig fra Nederland. Nye kunstisbaner hadde bidratt til framvekst av en ny generasjon toppløpere, men skøytekulturen var ikke som i Norge der det kunne samles tusener på småstevner rundt omkring i landet gjennom hele sesongen.
Mens nederlenderne kunne konsentrere seg om EM, VM og OL, øste de norske av overskuddet sitt på småstevner og hjalp til med å finansierte drifta av den store hærskaren av klubber som hadde vokst fram på 50- og 60-tallet. Konkurransen fra nederlenderne førte til diskusjon om prioriteringer. Det nye TV-mediet førte også til et større fokus på store internasjonale mesterskap.
Etableringen av en profesjonell skøyteliga foran 1972/1973-sesongen gjorde spørsmålet akutt. Når trekkplastrene var vekk, forsvant det meste av poenget med småstevnene.
Stensen, som kom fra Lier ved Drammen, valgte å takke nei til tilbud om å bli profesjonell. Han debuterte i EM på skøyter 1969 og deltok i sitt første OL under vinter-OL i 1972. I sesongen 1972–1973 var han den som dro lasset på det norske amatørlandslaget.
«Gullalderen» på 1960-tallet hadde imidlertid gitt Norge en rikdom av unge talenter, og ett av dem var Amund Sjøbrend fra Slåstad i Odalen. Han slo gjennom i sesongen 1973–1974 og kjempa som en løve om gullet i EM. Men det var Stensen som vant VM seinere i sesongen.
I 1975 var proffligaen historie, og i EM var de fire S-ene for første gang samla. Det innvarsla ei ny tid og et håp om en ny gullalder. Foruten Stensen, som vant mesterskapet, og Sjøbrend, hadde også Jan Egil Storholt år for år arbeida seg oppover etter gruveulykka i Løkken Verk 1970. Han hadde vært på landslaget fra og med 1973, og nå var han i medaljesjiktet. Også Stenshjemmet debuterte her, en høy og ulenkelig unggutt fra Rælingen ved Lillestrøm. Fire utkantgutter i en ellers urban sport. De store skøytebanene og skøyteklubbene lå i byene, og mange av de største stjernene hadde vært bygutter.
Gjennombruddet kom i EM på Bislett i 1976. Det var OL-sesong, og den nye landslagstreneren Johs Tenmann, tidligere trener for proffligaen, hadde opplegget klart. Det var revolusjonerende, inspirert av Stein Johnson, med kraftig økte treningsmengder og et tilnærma profesjonelt nivå. Utstyret fikk også ei overhaling. Resultatet viste seg i den firedobbelte seieren på Bislett og et slående nytt resultatnivå. Sjøbrend havnet utenfor pallen på fjerdeplass, men blei også invitert opp på seierspallen. Etter dette var de fire S-ene et begrep.
Neste sesong gjentok de den firedobbelte triumfen under EM i Larvik, og i perioden 1974–1981 vant de til sammen 8 gull, 11 sølv og 9 bronse i EM og VM. Stensen ga seg etter 1978-sesongen, men S-perioden endte på fineste måte med den tredobbelte seieren i VM på Bislett i 1981, der Sjøbrend vant foran Stenshjemmet og Storholt.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.