Mathias Blumenthal

I 1745 fikk Blumenthal innvilget en søknad om å reise til Norge for å gjøre tegninger til en publikasjon om Christian 6.s Norgesreise i 1733. Høsten 1745 oppholdt han seg i Fredrikshald (nå Halden) og utførte en rekke tegninger av byen med Fredriksten festning. Disse ble forelegg til byprospekter som ble malt i 1747–1748. Fire av dem er motiver av byen og festningen sett fra Sannøya, med forskjellig staffasje i forgrunnen. Et annet prospekt er fra Fredrikstad, sett fra Rolvsøysiden av Glomma. Dette er detaljrike gjengivelser av motiver som i dag har både topografisk og kulturhistorisk interesse. Den gang var landskapsmalerier dessuten en sjelden foreteelse i Norge.

Det mest interessante av Blumenthals landskaper er hans skildring av Tistedalsfossen. Dette er et av de første norske malerier hvor fossen som naturfenomen er hovedmotivet. Han har malt to varianter av motivet.

Alle bildene viser en sterkt naturtro gjengivelse av motivet, med nøye redegjørelse for detaljer av bygninger og naturformer.

Senere malte ikke Blumenthal rene landskaper, bortsett fra noen ganske fantasifulle tegninger av Borgund, Torghatten og Alstadhaug, gjengitt som kobberstikk i første bind av Erik Pontoppidans Norges Naturlige Historie fra 1752. Det er lite trolig Blumenthal har sett disse motivene.

Man kjenner også to malerier fra 1746, et landskap fra Latvia og et norsk vinterlandskap som muligens er det første av sitt slag.

Det var den gang alminnelig at storstuene i de velstående bergenske hjem ble utstyrt med tak- og veggmalerier. Dessverre er de fleste av Blumenthals dekorasjonsarbeider ødelagt, blant annet overmalt under klassisismens hvitmaling. Bare ett interiør er bevart; fra hjemmet til den hollandske generalkonsulen Henrik Jansen Fasmers hus i Strandgaten, antagelig malt i årene 1757–1760 som del av gjenoppbyggingen etter bybrannen i 1756.

Rommet ble først reddet av den kjente samleren Ananias Dekke, og deretter kjøpt av Rasmus Meyer og gjenskapt i det såkalte Blumenthal-rommet i Rasmus Meyers Samlinger i Bergen Kunstmuseum (nå KODE).

Over et fotpanel er veggene helt dekket av ni oljemalerier på lerret, med mindre blomstermotiver over to dører og et plafondmaleri i taket. Det er også en brannmur i stukkatur.

Maleriene gjengir i allegoriske fremstillinger forskjellige motiver. Hovedmotivene behandles i to brede felter:

• en allegori over Krigens og Fredens makter (også kalt Hollands utvikling gjennom fredens sysler). Bildet viser Englands krigerske ekspansjon i motsetning til Nederlands fredelige utvikling, noe som henspiller på bestillerens nederlandske konsultittel.
• en allegori over Bergens haab om fremgang og vekst etter brannen i 1756 (også kalt Det Brannherjete Bergen). Håpet om fremgang antydes ved en havgud som peker på byens hovednæringsgrunnlag: en haug med fisk.

To andre breddefelter viser allegorier over handelen og livsgleden. Det det siste blir også kalt folkefesten eller hageselskapet. De smalere feltene fremstiller landlivet, handelsguden Merkur, Bacchus, armoden og drukkenskapen.

Takmaleriet er mesterlig malt i halv perspektivisk forkortning, og skal symbolisere borgerskapets idealer.

Tolkningene av Blumenthals allegorier er ikke alltid helt klare, men arbeidene tyder på at Blumenthal har vært godt orientert i hele arsenalet av allegoriske symboler og begrepspersonifikasjoner nedarvet fra senbarokken. Men komposisjon og fargeholdning er preget av den lette og galante rokokkostilen.

Både figurenes utforming, deres grupperinger, perspektivet i landskapsbakgrunnen og fargenes avstemming vitner om en betydelig og dyktig maler.

Blumenthal har malt en rekke portretter av det bergenske borgerskapet. Bortsett fra noen få unntak, er de malt i tidens stil.

Det er ikke den samme høye kvalitet over Blumenthals portretter. Det er ikke gjort forsøk på å gi noen dypere karakterskildring av personene. Han la først og fremst vekt på en dekorativ koloritt og spesielt luksuriøse kvinnedrakter, mens modellenes ansikter virker glatte og stereotype. De samme stillingene og de samme stasklærne går igjen. Øyenbryn og smil gjentas også fra portrett til portrett.

Forskjellen mellom Blumenthals dekorasjonsarbeider og portrettene er påtakelig. Muligens skyldes det mer oppdragsgivernes krav om å bli avbildet på en tidstypisk måte enn Blumenthals manglende kunstneriske evner. I 1700-årene var reglene for portrettet som genre langt mer fastlåst enn for dekorasjonsmaling.

Det finnes imidlertid enkelte mer vellykkede unntak, blant annet et humørfylt portrett av byskriver Hans Chr. Gartner og et sjarmerende familieportrettet av de atten barna til Karen og Jens Kahrs (begge i Universitetsmuseet i Bergen). I dette bildet er komposisjonen livligere og friere enn i hans enkeltportretter. Fordi konvensjonene for et slikt bilde var mindre strenge, kunne kunstnerens personlige oppfatning i større grad komme til uttrykk.

Blumentahls siste offentlige oppdrag i Bergen er allegorien Justitia, som i flere generasjoner hang i Rådhussalen, inntil det i 1897 ble overført til Billedgalleriet for senere å overflyttes til Formannskapsbygningen på Rådstuplass. Blumenthal betraktet dette som sitt hovedverk.

Bildet er en allegorisk komposisjon, som forestiller Justitia tronende under en baldakin båret av genier. De mange detaljer i bildet har så innviklet betydningsinnhold at Blumenthal skrev en forklarende tekst til det («Beskrivelse og kort Explication over Det Skildrede Emblematiske Stykke til Raad-Stuen»).

Noe av fortolkningen har muligens sammenheng med Blumenthals vanskelige forhold på slutten av livet og flere dødsfall i familien. Justitia ble malt i 1762, året før han døde.