Al-Qaida

På 1980-tallet var Peshawar i Pakistan tilholdssted for den afghanske motstandsbevegelsen, de såkalte mujahedin-partiene som kjempet mot sovjetisk okkupasjon av Afghanistan. Til Peshawar kom også et større antall frivillige krigere og hjelpearbeidere fra den arabiske verden, senere kjent som «afghaner-arabere».

Al-Qaida ble grunnlagt i Peshawar i 1988 av en gruppe arabere som hadde deltatt i krigen i Afghanistan. Blant disse var Osama bin Laden, en rik forretningsmann fra Saudi-Arabia som hadde hjulpet til med å finansiere mujahedin-bevegelsen. Formålet med opprettelsen av Al-Qaida var å danne en fortropp av dedikerte krigere som skulle forsvare muslimer mot undertrykkelse, og støtte opprettelsen av islamske stater. Al-Qaida var en av flere små geriljagrupper som deltok i krigen for å styrte Najibullah-regimet i Afghanistan i 1989–1992.

Etter at borgerkrigen brøt ut i Afghanistan på 1990-tallet, flyttet Al-Qaida hovedkvarteret til Sudan, der bin Laden ble gitt midlertidig opphold av islamistlederen Hassan al-Turabi. Herfra sponset bin Laden en rekke islamistiske, revolusjonære aktiviteter, blant annet i Somalia og Egypt, i tillegg til å investere i lokal forretningsvirksomhet. Al-Qaida ble i denne perioden brukt til å gi militær assistanse til islamistiske opprørere i Somalia. Opprørerne kjempet blant annet i slaget om Mogadishu i 1993, der tre amerikanske militære helikoptre ble styrtet og 18 amerikanske soldater drept.

Fra 1994 økte Saudi-Arabia presset på regimekritiske islamister, inkludert bin Laden og flere av bin Ladens ideologiske mentorer i den såkalte Sahwa-bevegelsen. Dette var en gruppe saudiske teologer som var sterkt kritiske til regimets politikk, og særlig kong Fahds invitasjon til USA i 1990–1991 om å bygge permanente militærbaser i landet. Sahwa-bevegelsen og bin Laden så på dette som en ulovlig okkupasjon av islams to helligste steder, Mekka og Medina.

Saudiske myndigheter svarte i 1994 med å frata bin Laden statsborgerskapet og pågrep en rekke religiøse ledere. Dette gjorde at bin Laden erklærte kong Fahd en «frafallen muslim» i 1995.

Hendelsen var et viktig ledd i utviklingen av bin Ladens doktrine om «global jihad» mot USA. Ettersom kong Fahd ikke lenger var i stand til å beskytte Islams hellige steder mot amerikansk okkupasjon, mente bin Laden – og flere med ham – at dette utløste en individuell plikt til ikke bare å delta i jihad, men til å organisere den på privat initiativ.

Da bin Laden brøt med Kong Fahd i 1995, utfordret han samtidig etablerte sannheter om hvem som har autoritet til å erklære og lede jihad. Tradisjonelle forståelser av jihad-begrepet i islam fra 700-tallet sier at det kun er muslimske herskere som kan erklære jihad. Moderne jihadbevegelser på 1970- og 1980-tallet hadde allerede utfordret denne tolkningen, men de fleste var revolusjonære og opptatt av å styrte lokale regimer. Bin Ladens innovasjon på 1990-tallet var å erklære en jihad som var både privat og antiimperialistisk. Bin Ladens ideologi kan beskrives som en «militarisert panislamisme», der målet var å frigjøre den muslimske verden (ummaen) fra imperialistisk dominans. «Imperiet» i denne sammenheng forstås som den såkalte «alliansen av jøder og korsfarere» med USA i spissen. Al-Qaida, som tidligere hadde drevet med militær trening og geriljakrigføring i Afghanistan og Somalia, fikk fra nå av en utvidet rolle som fortropp og elitestyrke som skulle lede an i krigen mot USA.

I mai 1996 måtte bin Laden forlate Sudan etter at regimet ga etter for internasjonalt press om å utvise ham. Bin Laden dro til Jalalabad i Afghanistan hvor han ble gitt midlertidig opphold av lokale krigsherrer. I perioden mai–august hadde Al-Qaida-ledelsen flere interne diskusjoner om hvordan den kommende krigen mot USA kunne organiseres. Diskusjonene dannet grunnlag for bin Ladens første krigserklæring, som hadde tittelen «Erklæring av jihad mot amerikanerne som okkuperer de to hellige steders land» og ble offentliggjort i august 1996.

Bin Ladens krigserklæring mot USA ble publisert før Al-Qaida hadde noen reell kapasitet til å gjennomføre angrep. Erklæringen var først og fremst et propagandaframstøt der bin Laden lanserte seg selv som den spirituelle og politiske lederen av det han tolket som en gryende revolusjonær bevegelse i Saudi-Arabia. Denne bevegelsen hadde allerede utført terrorangrep – mest kjent er bombeangrepet i Khobar i juni 1996, der 19 amerikanske soldater ble drept. Selv om bin Laden har blitt knyttet til angrepet, er det mer sannsynlig at det ble utført av en iransk-støttet gruppe kalt Saudi Hizbollah.

I september 1996 kom Taliban til makten i Kabul, og fra nå av kom bin Laden og Al-Qaida under Talibans beskyttelse. Forholdet mellom Taliban og Al-Qaida var i begynnelsen godt, men ble etter hvert anstrengt ettersom Taliban ikke ønsket å provosere USA unødvendig. I februar 1998 erklærte bin Laden, sammen med blant andre egypteren Ayman al-Zawahiri, opprettelse av en «global front for krig mot jøder og korsfarere.» Erklæringen oppfordret blant annet til angrep på amerikanere, militære så vel som sivile, over hele verden. Etter gjentatte klager fra Mulla Omar og andre Taliban-ledere, valgte bin Laden i 1999 å dempe den offisielle propagandakampanjen. Al-Qaida fortsatte imidlertid å planlegge og utføre internasjonale terrorangrep i det skjulte.

Afghanistan-perioden var en periode med kraftig vekst for Al-Qaida. Det var relativt enkelt for muslimer fra Midtøsten og Nord-Afrika å reise til Afghanistan for å delta i treningsleirer og i noen tilfeller også i kamper ved Talibans frontlinjer. Noen av disse rekruttene ble senere en del av al-Qaidas internasjonale nettverk, men det gjaldt langt fra alle. Medlemskap i al-Qaida var en hemmelig og selektiv prosess, og organisasjonen hadde trolig også flere nivåer av medlemskap. Deltakelse i noen av Al-Qaidas treningsleirer var åpne for alle, og det samme var tjenestegjøring i Al-Qaida-støttede enheter ved Talibans frontlinjer. I tillegg til å planlegge terrorangrep, fungerte Al-Qaida fram til 2001 som et slags tjenestebyrå for arabere som kom til Afghanistan for å få paramilitær trening eller som ønsket å støtte Talibans islamske statsprosjekt.

Den 7. august 1998 utførte Al-Qaida det første terrorangrepet mot amerikanske mål. 224 personer ble drept da to lastebilbomber detonerte nesten samtidig ved USAs ambassader i Nairobi og Dar-es-Salaam. De fleste ofrene var kenyanere. Det neste større angrepet skjedde i oktober 2000 da krigsskipet USS Cole ble angrepet i Adenbukta. 17 amerikanske soldater ble drept i dette angrepet.

Al-Qaidas vrede mot USA kulminerte den 11. september 2001 da fire passasjerfly ble kapret i USA. To av flyene ble styrtet i World Trade Center der begge tårnene kollapset; et tredje ble styrtet i Pentagon og det fjerde styrtet på et jorde i Pennsylvania etter at kaprerne ble overmannet av passasjerer. Til sammen 2977 mennesker ble drept i angrepene i tillegg til de 19 flykaprerne som hadde meldt seg frivillig til å utføre selvmordsaksjonene. USA svarte med å invadere Afghanistan og styrte Taliban-regimet (se Krigen i Afghanistan). En del av ledelsen i Al-Qaida unnslapp ved å flykte til blant annet Iran og Pakistan.

Etter at Al-Qaida mistet fristedet i Afghanistan i 2001, etablerte deler av gruppen seg på nytt i Pakistan, hovedsakelig i Federally Administered Tribal Areas (FATA) og i provinsen Khyber Pakhtunkhwa, som begge grenser til Afghanistan. Både Osama bin Laden og Ayman al-Zawahiri overlevde USAs angrep på Afghanistan i 2001, og fortsatte å lede Al-Qaida fra sine respektive skjulesteder nordvest i Pakistan. I perioder der bin Laden var utilgjengelig, fungerte Zawahiri som de facto leder av Al-Qaida med full autoritet til å ta avgjørelser. Denne ordningen varte til mai 2011, da bin Laden ble drept av amerikanske spesialstyrker i byen Abbottabad i Pakistan.

I tiåret etter 11. september-angrepene gikk Al-Qaida fra å være en sentralstyrt organisasjon til å bli et nettverk av islamistiske opprørsgrupper. Al-Qaida filialer ble opprettet i Saudi-Arabia i 2003, Irak i 2004, Algerie i 2006 og Jemen i 2009. Al-Shabab i Somalia ble i praksis behandlet som en filial av Al-Qaida fra 2010, selv om dette ikke ble formelt annonsert før i 2012. Al-Qaida i Irak, som ble grunnlagt av jordaneren Abu Musab al-Zarqawi, spilte på 2000-tallet en særlig viktig rolle for å sikre Al-Qaidas fortsatte relevans. Gruppen utførte tidlig en rekke spektakulære angrep i Irak-krigen, og ble en dominerende aktør i den irakiske opprørsbevegelsen. Al-Qaida i Iraks ekstreme voldsbruk og separatistiske tendenser ble etter hvert en belastning for Al-Qaida sentralt. Ayman al-Zawahiri, som mer enn noen annen fungerte som Al-Qaidas revolusjonære ideolog, var særlig opptatt av ideen om at jihad-bevegelsen ikke kunne lykkes uten bred folkelig støtte og ideologisk legitimitet.

I 2010 holdt Al-Qaida-lederne i Pakistan en intern diskusjon om organisasjonens framtid. I diskusjonen kom det fram at Al-Qaida både manglet kompetente ledere og hadde svært begrensede ressurser. Bin Laden ønsket at Al-Qaida skulle gjennomføre et nytt, spektakulært angrep for å ramme USAs økonomi, mens de andre mente at al-Qaida hadde nok med å prioritere støtte til lokale opprørsbevegelser, og etter hvert til islamske statsdannelser. Diskusjonen avslørte at Al-Qaida på denne tiden hadde begynt å tenke på seg selv som et nytt muslimsk kalifat, der Al-Qaida-filialene i Jemen, Algerie, Somalia og Irak skulle utgjøre regioner i kalifatet. Al-Qaida hadde dermed tanker om å opprette et kalifat flere år før Den islamske staten (IS) annonserte det samme i 2014. Al-Qaida hadde imidlertid ikke nok ressurser til å gjennomføre planen i praksis, blant annet på grunn av USAs systematiske likvidering av Al-Qaida-ledere i stammeområdene i Pakistan siden 2008. Da Zawahiri tok over som leder i 2011, var det kun en håndfull kapable ledere igjen i live, og de fleste av disse satt i husarrest i Iran.

Man kan si at tiåret 2001–2011 endte med en organisatorisk kollaps for Al-Qaidas sentralledelse, selv om de regionale avdelingene fortsatte å eksistere under Ayman al-Zawahiris formelle lederskap. Den neste perioden, som begynner med Den arabiske våren i 2011 og framveksten av Den islamske staten (IS) i 2014, fremstår i ettertid som perioden der Al-Qaida også kollapset ideologisk, ettersom gruppen tapte den ideologiske kampen mot IS. Resultatet er at den globale jihadistbevegelsen i dag er fragmentert og i tilbakegang, mens nasjonalistiske jihadbevegelser som Taliban i Afghanistan og Hayat Tahrir al-Sham, er de som har vist størst evne til å overleve.

To viktige hendelser på 2010-tallet bidro til Al-Qaidas ideologiske fragmentering: Den arabiske våren fra 2011 og framveksten av Den islamske staten (IS) fra 2014.

Den arabiske våren var en serie med folkelige opprør som førte til regimeskifter i flere land i Midtøsten. Disse hendelsene var et tilbakeslag for Al-Qaida, som hele tiden hadde argumentert for at regimeskifte bare kunne skje ved bruk av vold og terror – først mot USA, og deretter mot de lokale regimene. Etter hvert ble det imidlertid klart at Den arabiske våren ikke representerte noen varig demokratisering av Midtøsten. Autokratiene gjenoppsto flere steder, mens andre land som Libya og Syra ble preget av statlig kollaps og omfattende borgerkrig.

Borgerkrigen i Syra førte etter hvert til at gruppen Al-Qaida i Irak, som i 2006 hadde byttet navn til Den islamske staten i Irak, tok kontroll over store landområder i Irak og Syria. I 2014 erklærte gruppens leder, irakeren Abu Bakr al-Baghdadi, at de hadde opprettet et kalifat og krevde at alle muslimer skulle underlegge seg det nye kalifatet. Denne erklæringen ble sterkt kritisert av Al-Qaida-lederen Ayman al-Zawahiri, som mente at «kalifatet» var illegitimt og at al-Baghdadis handlinger skadet muslimenes sak. Fra nå av gikk de to gruppene inn i en bitter verbal konflikt der begge hevdet å være den rettmessige lederen for den globale jihadistbevegelsen.

Både Al-Qaida og IS springer ut fra det samme ideologiske tankegodset om global islamistisk revolusjon for å gjenopprette kalifatet. Hovedforskjellen mellom Al-Qaida og IS er synet på når og hvordan revolusjonen skal gjennomføres. Al-Qaida ønsket en gradvis tilnærming til revolusjon der man først skulle bygge opp en base med sterk støtte i lokalbefolkningen, før man kunne erklære opprettelsen av en islamsk stat. Logikken var at dersom man opprettet en islamsk stat for raskt, ville den bli angrepet og eliminert av eksterne fiender. Al-Qaidas ledere hadde selv erfart varianter av dette scenariet flere ganger, og både bin Laden og al-Zawahiri hadde derfor en varsom og indirekte tilnærming til revolusjon.

IS hadde nærmest en motsatt tilnærming: Først skulle man erklære en islamsk stat, for deretter å gradvis bygge opp en folkelig støttebase. IS mente at den folkelige støtten ville komme som et naturlig resultat av at «kalifatet» var gjenopprettet, ettersom dette ville gjenreise muslimenes ære og gi dem muligheten til å leve i et samfunn basert på islamsk lov. IS la derfor i sin statsideologi sterk vekt på å skape et «autentisk» samfunn basert på lover og regler utledet av de tidlige, historiske kalifatene som eksisterte etter profeten Muhammeds tid.

En slik streben etter religiøs autentisitet assosieres gjerne med salafisme, eller wahhabisme som er en mer spesifikk, ortodoks retning som praktiseres i Saudi-Arabia. IS-kalifatets teologer hadde derfor ofte bakgrunn fra nettopp Saudi-Arabia. Disse teologiske merkelappene er likevel altfor brede til å beskrive IS’ revolusjonære praksis, som skilte seg sterkt fra rådende politisk praksis i moderne stater som Saudi-Arabia. IS-kalifatet var i praksis et terrorregime som drev med forfølgelse av religiøse og etniske minoriteter, samt omfattende menneskerettighetsbrudd, herunder vilkårlige henrettelser, tvangsforflytninger og slaveri. For å forstå IS’ handlinger må gruppen forstås i lys av lokal konfliktdynamikk og IS’ egen organisasjonskultur, der ideologien utgjør kun en liten del av det store bildet.

Ayman al-Zawahiris tilnærming til gradvis revolusjon viste seg å være mer bærekraftig en IS’ hurtige tilnærming. IS vant likevel kampen om det ideologiske narrativet, fordi gruppen på starten av 2010-tallet klarte å utnytte de revolusjonære strømningene i Midtøsten på en mer direkte måte. Mens Al-Qaida la vekt på tålmodighet, gradvis oppbygging og strategisk tilbakeholdenhet, fremsto IS som et prosjekt som allerede hadde realisert det mange tilhengere oppfattet som det endelige målet: etableringen av et kalifat. Dette ga organisasjonen en umiddelbar tiltrekningskraft, særlig i en periode preget av politisk uro og sammenbrudd av statlige strukturer i flere land.

Videre kombinerte IS denne statserklæringen med en aktiv mobiliseringsstrategi der enkeltindivider og grupper ble oppfordret til å slutte seg til prosjektet, enten ved å reise til territoriet eller ved å handle i dets navn der de befant seg. På denne måten klarte IS å presentere seg som både et konkret politisk alternativ og en pågående revolusjon, noe som resonnerte med eksisterende frustrasjoner og opplevelser av marginalisering i deler av den muslimske verden og blant diaspora-miljøer. I sum bidro dette til at IS, til tross for sin mer risikofylte strategi, i en periode fremsto som den mest dynamiske og handlingsorienterte aktøren innen global jihadisme. Da IS fikk et territorielt tilbakeslag i 2017–2019, hadde gruppen etablert seg som den ledende representanten for global jihadisme både på bakken og virtuelt, og lyktes derfor i større grad enn Al-Qaida å videreføre kalifat-ideen i en mer desentralisert og ikke-territoriell form.

På begynnelsen av 2020-tallet trakk Ayman al-Zawahiri seg tilbake for å forfatte det han selv antydet kunne være hans siste bok—en resignert fortelling om hvordan den globale jihadistbevegelsen til slutt ble undergravd av individets moralske forfall. I boken uttrykker han særlig skuffelse over utviklingen etter Den arabiske våren, der folkelig mobilisering ikke førte til varig politisk endring, samt over IS, hvis statsprosjekt ble ødelagt av korrupsjon. Zawahiris diagnose er altså ikke at Vesten beseiret jihadismen, men at bevegelsen selv bidro til sin egen svekkelse. Som løsning foreslår han en mer tilbaketrukket strategi, med vekt på religiøs utdannelse og forkynnelse. Zawahiri ble drept i et amerikansk droneangrep i Kabul 31. juli 2022.

Etter al-Zawahiris død ble det ikke annonsert noen arvtager fra Al-Qaidas side. Vi vet ikke den nøyaktige årsaken til dette, men det kan skyldes at Al-Qaida valgte å holde den nye lederens identitet skjult, eller at gruppen rett og slett ikke lenger hadde noen fungerende mekanisme for å utpeke noen ny leder. Enkelte etterretningsorganisasjoner har sagt at egypteren Sayf al-Adl i praksis er Al-Qaidas leder per 2026, men hvis dette stemmer, er han omstridt ettersom noen mener han står for nær Iran. Det er kjent at Sayf al-Adl flyktet til Iran i 2002 og satt i husarrest i landet fra 2003 og fram til en gang på 2010-tallet. Han antas i dag å befinne seg i Iran eller Afghanistan.

Al-Qaida-navnet brukes fortsatt av enkelte regionale avdelinger, inkludert Al-Qaida på Den arabiske halvøy (AQAP), Al-Qaida i det islamske Maghreb (AQIM) og Al-Qaida på Det indiske subkontinent (AQIS). Det er usikkert hvor aktive disse gruppene er i dag og i hvilken grad de fortsatt er inspirert av og dedikert til Osama bin Ladens grunnleggende ideer om en antiimperialistisk «global jihad» mot USA. De kan i praksis anses som regionale jihadistgrupper på linje med de mer slagkraftige gruppene al-Shabab i Somalia og Jamaat Nusrat al-Islam wal-Muslimin (JNIM) i Sahel. Disse gruppene knyttes også til Al-Qaidas ideologi – om ikke i navnet – og har historisk også angrepet amerikanske og andre vestlige mål i sine regioner. Det er imidlertid klart at de representerer noe annet enn det Al-Qaidas sentralledelse var på 2000-tallet. Ingen av gruppene fremstår som globale ideologiske referansepunkter eller som aktører som setter den overordnede agendaen for den jihadistiske bevegelsen.

Året før Ayman al-Zawahiri tok over som leder for Al-Qaida, mente han at organisasjonen burde prioritere å kjempe mot USA i aktive konfliktområder som Afghanistan og Irak, samt å støtte lokale islamistbevegelser i for eksempel Jemen, Sahel og Somalia. Han signaliserte dermed at han ikke så på det som nødvendig å prioritere terrorangrep i Vesten. Al-Qaida ville imidlertid fortsette å inspirere til angrep gjennom propaganda. Selv om Al-Qaida på Den arabiske halvøy inspirerte til en håndfull angrep, som terroraksjonen mot Charlie Hebdo i Paris i 2014, tapte Al-Qaida på sikt ideologisk innflytelse til IS. Med noen få unntak – som angrepet på en amerikansk marinebase i Pensacola i Florida i 2019 – har de aller fleste angrep i Vesten etter 2014 vært inspirert av eller knyttet til IS.

Den geopolitiske konteksten for Al-Qaidas framvekst på 1990-tallet – i en tid preget av den kalde krigens slutt og fremveksten av en unipolar verdensorden ledet av USA – er svært forskjellig fra den situasjonen som har rådet siden 2010-tallet, med flere regionale stormakter som konkurrerer om innflytelse. Dette gjenspeiles også i den militante islamistbevegelsen i dag, der regionale og lokale konflikter – som Gaza-krigen utløst av Hamas’ angrep på Israel 7. oktober 2023 – dominerer bildet i Midtøsten . Man ser også at mer tradisjonelle islamistbevegelser, i stedet for globale jihadister, har fått fornyet framgang, som med Talibans tilbakekomst i Afghanistan i 2021, og Hayat al-Tahrir al-Shams maktovertakelse i Syria i 2024.

Større terrorangrep som knyttes til Al-Qaidas sentralledelse:

• Al-Qaida på Den arabiske halvøya
• Al-Qaida i Det islamske Maghreb
• Den islamske staten (IS)
• islamisme
• jihadisme
• terrorisme
• Osama bin Laden
• Ayman al-Zawahiri

• Likuski, Anne (2026). Al-Qaida after 9/11: The War on Terror and the Decade of Demise. I.B. Tauris.
• Lahoud, Nelly (2022). The Bin Laden Papers: How the Abbottabad Raid Revealed the Truth about al-Qaeda, Its Leader and His Family. Yale University Press.
• Bergen, Peter (2022). The Rise and Fall of Osama bin Laden. (Simon & Schuster.
• Gergez, Fawaz A.(2011). The Rise and Fall of Al-Qaeda. Oxford University Press.
• Wright, Lawrence (2006). The Looming Tower: Al-Qaeda and the Road to 9/11. Random House.
• Coll, Steve Coll (2004). Ghost Wars: The Secret History of the CIA, Afghanistan, and Bin Laden, from the Soviet Invasion to September 10, 2001. Penguin Press.