Frits Thaulow

Thaulow startet sin karriere som marinemaler, først som elev av Carl Frederik Sørensen og deretter den norske maleren Hans Gude. Han malte motiver fra kyst og hav i hele sin karriere, selv om hans tid som hovedsakelig marinemaler regnes for å ha tatt slutt på 1880-tallet. I 1872, bare 25 år gammel, viste Thaulow to marinemalerier i Kunstforeningen i Christiania, Brænding ved den Norske Kyst og Morgen efter Storm. Kunstforeningen kjøpte inn det sistnevnte for utlodding. Det finnes en liten samling oljestudier etter Thaulow som trolig stammer fra den tiden. Disse gir inntrykk av å være påvirket av Gudes marinemalerier i sin lette og luftige karakter. Fra 1873 til 1875 var Thaulow i Tyskland og ble elev av Gude i Karlsruhe. Marine med opptrukket båt (1875) viser Gudes åpenbare innflytelse, med sin blanding av idyll og drama og hovedvekt på komposisjonen. I siste halvdel av 1870-årene la Thaulow påvirkningen fra Gude bak seg og orienterte seg i stedet i retning av moderne fransk friluftsmaleri. I likhet med mange nordiske kunstnere på 1870-tallet, reiste Thaulow på studiereise til Normandie i Frankrike. Flere av hans malerier av kystlandskap er fra dette området, for eksempel Fra kysten av Normandie (1875) og Fra Le Havre (1875).

Særlig fra og med 1885 malte Thaulow mange vintermotiv. Han bosatte seg på Grini gård i Akershus i starten av sitt andre ekteskap, og her malte han sitt kjente Isløsning (1887) med motiv fra Lysakerelva. Det finnes i en rekke varianter og ble senere spredt over hele Europa gjennom fargereproduksjoner. Thaulows vinterbilder ble et yndet motiv og fikk stor oppmerksomhet internasjonalt. Også disse motivene kan sies å være moderne, da de viser motiver av sin samtid. Den norske fjellheimen var begynt å bli et populært turistmål utover den senere halvdel av 1800-tallet, godt hjulpet av Den Norske Turistforening og utallige guidebøker. Det er derfor ikke unaturlig at Thaulows bilder av skiløpere i norske landskap vant popularitet hos den europeiske eliten.

Thaulows malerier av snø kjennetegnes av store lyse flater med et vidt fargespill som fikk fram snøens kjølighet. Mange av hans beste østnorske vinterbilder ble til under et opphold på Hvalstad i Asker i 1891–1892. Et eksempel er Smestadbakkene (1881) med skiløpere og bygninger, et bilde som begeistret den unge kunsthistorikeren Andreas Aubert. Også Thaulows framstilling av is ble godt mottatt. I 1886 viste han bildet Iskjøring (1884) på høstutstillingen. Dette maleriet viser en scene fra ishøsting som på den tiden var en framvoksende industri i og rundt hovedstaden. Her nærmest lyser de kuttede isblokkene i blått og hvitt mot en grå og dunkel bakgrunn.

Thaulow er også kjent for sin evne til å framstille vann i bevegelse. Fra hans opphold i Dieppe i Frankrike har maleriene Bølge på stranden ved Dieppe (omkring 1894–1898) og Strandstudie fra Dieppe (trolig fra 1897) et sterkt fokus på brytende bølger, sjøsprøyt og skum. Elver var et motiv han kom tilbake til ved flere anledninger. Framstillingen av flytende vann som avspeilet omgivelsene ble en av hans spesialiteter. Et av hans senere arbeider, Solnedgang over elven L'Elle ved Quimperlè (1901) viser hvordan Thaulow bruker lys og farger for å framstille flyt, bevegelse og en solnedgang som kun er synlig gjennom avspeilingen i vannet.

Thaulow malte mange motiver av Christiania, og ble ofte omtalt som «byens maler.» Tidlig på 1880-tallet malte han gjerne motiver fra både byen og omegn, ofte med demonstrativt hverdagslige motiver. I Slottsparken fant han en rik kilde til motiver, slik som vårbildet Slottet (1880). Også byens industri og sosiale forhold ble motiver for Thaulow, for eksempel de røde fabrikkbygningene ved Akerselva eller motiver fra Grønland på Oslos østkant. Thaulow hadde også suksess med landlige motiver fra utenfor byen, eksempelvis Frøensjordet (1880), et stort, sollysende landskap, tydelig inspirert av den franske realisten Bastien-Lepage. I 1880 skaffet Thaulow seg en liten seilskute, og i årene som kom malte han en rekke studier fra sjøen, for eksempel Fisker i båt (1881).

I 1880-årene var de unge realistene svært opptatt av norske, landlige motiver fra Østlandet. Thaulow satte sitt preg på denne sjangeren gjennom verk som Elv (1886) og Fra Bærum (1887, flere varianter). Under et forholdsvis kort opphold i Kragerø i 1881–1882 malte Thaulow flere av sine mest kjente bilder: Gate i Kragerø med akende barn (1882), Fra Kragerø, fjellvegg (1882) og Rentlergården (1882). Disse bildene er avanserte i fargebruken, har en klar atmosfære og tidvis et hint av melankoli. Under et opphold ved det såkalte Friluftsakademiet på Modum som var en uformell sammenslutning av en rekke av de yngre «realistene» i 1883, malte Thaulow Haugsfossen (1883) og pastellen Vinter ved Simoa (1883). I 1891 malte han høst- og vinterbilder ute på Hvalstad i Asker. Sommer i Hokksund (1891), med to kuer på åpen gate, gir et betydningsfullt bidrag til oppfatningen av det norske landskapet i 1880-årene.

Thaulow kom til Paris for første gang i 1874. Mellom 1876 og 1879 oppholdt han seg hovedsakelig i den franske hovedstaden, som del av et norsk-svensk kunstnermiljø. I mai 1879 ble Utsikt fra Montmartre utstilt i Kristiania Kunstforening. Motivet viser to hvite hester i forgrunnen og flere røykspyende skorsteiner i bakgrunnen. Maleriet ble ikke godt mottatt av kritikerne, som også hadde funnet enkelte av hans marinemalerier for overfladiske.

I Paris hentet Thaulow avgjørende inspirasjon fra de franske friluftsmalerne og impresjonistene, og gjorde seg kjent med nyere tendenser i fransk kunst. Den norske maleren Frederik Collett ble her veileder for Thaulow. Senere var det den svenske maleren Carl Skånberg som påvirket og inspirerte ham. Skånberg var «kolorist», altså opptatt av fargenes nyanser, samspill og virkning. En liten studie fra Havnen i Le Havre (1875), fra Thaulows besøk der sammen med Skånberg, og hans Portrett av Frederik Collett (1875) med den tente sigaren viser tydelig nye sider ved Thaulows kunst.

På den årlige samtidskunstutstillingen Parissalongen i 1879 ble Thaulow oppmerksom på og begeistret for maleren Jules Bastien-Lepage. Han ble den gang regnet som lederen for «realistene». Thaulow fikk utstilt en serie kystbilder på parissalongene i 1877–1879. De er til dels inspirert av studieopphold på Lista på Sørlandet i 1877 og på Jæren i 1878.

Etter en felles utstilling med Erik Werenskiold i Stockholm i 1892 flyttet Thaulow med familien til Frankrike. I tiden 1892–1894 reiste han også til Paris, Berlin (Tyskland) og London (England), men han var aller mest knyttet til Montreuil-sur-Mer nordvest i Frankrike og småbyene i nærheten.

I Frankrike fortsatte Thaulow å dyrke sin interesse for motiver med rennende vann. Under et opphold i Paris vinteren 1892–1893 malte han Seinen i forskjellige måneder fra samme utkikkspunkt. I Seinen i desember (1892–1893) skimtes Notre-Dame i bakgrunnen. Dette og de øvrige i serien vakte stor oppsikt på den prestisjefylte parisiske Marsmark-salongen i 1893, og samme år hadde han suksess med sine pasteller på en egen fransk pastellutstilling i Paris. Thaulow bodde i den franske byen Dieppe fra 1894 til 1898, og dette ble en kunstnerisk fruktbar periode. En serie med marinemalerier i blåtoner fra 1894–1895 er muligens inspirert av den franske maleren og koloristen Eugène Delacroix, og noen nattstykker fra landsbyen Arques-la-Bataille viser Thaulow som stemningsmaler.

I 1898 flyttet han til Paris igjen, der han nå ble en kjent og høyt aktet kunstnerfigur. De siste årene fram til han døde i 1906 var preget av større aktivitet enn noensinne. Han ble rammet av diabetes i 1897, men forsøkte å motvirke sykdommen ved å holde seg i aktivitet som maler. Så sent som i 1903 var han elev av den franske trykkeren og grafikeren Eugène Delâtre (1864–1938). I sine siste år var Thaulow mer dristig i fargebruken, slik som i Nyholm Vakt (1904) og i vårbildene fra Amiens i 1905, med det skinnende blå vannet i kontrast til de hvite husene langs bredden. Han var ofte hjemme i Norge for å male, siste gang sensommeren 1906, bare noen måneder før han døde.