Hvithval

Hvithval
	Nomenklatur
	Delphinapterus leucas; (Pallas, 1776)
	Synonymi
	Delphinapterus
	Populærnavn
	hvithval; (hvitfisk, beluga)
	Klassifikasjon
Rike	Dyr
Rekke	Ryggstrengdyr
Underrekke	Virveldyr
Klasse	Pattedyr
Orden	Hvaler
Underorden	Tannhvaler
Familie	Narhvaler
	Miljøvern
	IUCNs rødliste:
	ver 3.1 LC — Livskraftig
	Norsk rødliste:
	EN — Sterkt truet; Artsdatabanken (2021)
	Økologi
Habitat:	marin, kystnære polare havområder
Utbredelse:	Arktiske havområder, sirkumpolar

Hvithval (Delphinapterus leucas), også kalt hvitfisk/kvitfisk og beluga (som betyder "hvit" på russisk), er en tannhval som tilhører narhvalfamilien, en liten familie som består av kun to slekter med en art i hver.

Hvithvalen har status som Near Threatened (Nær truet) på den internasjonale rødlista,^[2] men i norske farvann har den imidlertid status sterkt truet på Norsk rødliste for arter 2021. Tidligere, 2010 og 2015, var artens forekomst usikker på grunn av datamangel og havnet derfor i kategorien datamangel.^[3] Dette betyr at kunnskapsgrunnlaget om arten i norske farvann (Barentshavet og Polhavet) har vært mangelfullt.^[3] Dessuten har underpopulasjonen av hvithval i Cook Inlet i Alaskagolfen status som kritisk truet.^[4]

Etymologi

Det vitenskapelige navnet Delphinapterus leucas betyr hvit delfin uten vinge og viser til dyrets hvite farge og en nærmest ikke-eksisterende ryggfinne.^[5]

Biologi

Hvithvalen er som navnet antyder nærmest helt hvit. Hannene blir sjelden over 5,5 m lange og veier typisk 907–1 361 kg,^[6] men hanner kan i sjeldne tilfeller veie opp mot 1 600 kg.^[7] Hunnene er mindre og blir sjelden over 4,1 m lange og veier typisk 454–907 kg.^[6] Omkring 50 prosent av vekten er spekk, og spekklaget er i snitt cirka 10 cm tykt. Hannene blir gjerne noe større enn hunnene. Nyfødte kalver måler typisk cirka 160 cm i snitt^[7] og veier cirka 70 kg.^[6]

Hodet er rundt og nesten uten antydning til «nebb», men med en karakteristisk pannekul kalt en melon. I hver underkjevehalvdel er det åtte til ti tenner. Kroppsfargen skifter med alderen. Ungene er grå eller svarte, men får senere blå eller gulaktige flekker for så å bli hvite i 4–5-årsalderen.

Hvithvalen opptrer i flokker som kan bestå av alt fra noen få til flere tusen individer, selv om flokker på mer enn 200 dyr er sjelden å se og det vanligste er rundt 10 individer. Det er kjent at hvithvalen kan gjøre dykk ned mot 650 meters dybde.^[6] Normale dykk etter mat varer typisk i 3–5 minutter, men et observert dykk til 647 m dybde varte i cirka 20 minutter.^[6] Den viktigste føden er blekksprut, krepsdyr og fisk (særlig torsk), og som tannhvaler flest bruker arten ekkolokalisering når den søker etter føden, orienterer seg under dykking og finne pusteåpninger i havisen. Den karakteristiske melonen i pannen på dyret er en sentral biosonar, som sender og mottar klikkelydene arten sender ut. Melonen består av et hulrom som er fylt med akustisk fett, som trolig forsterker signalene.

Hunnene blir kjønnsmodne i 4–7-årsalderen, mens hannene blir det i 7–9-årsalderen. Paringstiden er normalt i perioden fra slutten av februar til begynnelsen av april. Etter at hunnene begynner å pare seg får de i snitt en unge hvert tredje år,^[6] inntil de når tjueårene. Da slutter de å reprodusere. Drektighetstiden er ca. fjorten måneder. Hunnene kan normalt leve til de blir omkring 32 år gamle, mens hannene kan bli omkring 40 år.

Hvithvalen bruker mye lyder, de lager klikk, plystring, kvitring og andre lyder både til kommunikasjon og ekkolokalisering. De har en særegen måte å kommunisere på, som har gitt den tilnavnet «havets kanarifugl», fordi lydene kan minne om en kanariirisk.

Hvithvalen er den eneste hvalarten som skifter det ytterste hudlaget årlig. En teori er at den da kan oppsøke ferskere og varmere vann som kan gjøre hudskiftet enklere. I Canada kan de gå flere hundre kilometer opp i elver på våren.

Hvithvalen har en sirkumpolar utbredelse på den nordlige halvkule, der den trives i tilknytning til iskanten. En populasjon på omkring 10 000 dyr finnes i farvannene rundt Svalbard, men arten er av og til også å se i fjorder og tett opp til kysten, for eksempel i Finnmark. Den globale populasjonen har blitt estimert til cirka 150 000 dyr.^[6]

Kuriositeter

Hvithvalen i Hokksund

I mai måned 1964 gikk en hvithval opp Drammenselva helt opp mot Hellefossen. Den oppholdt seg ved Hokksund i en uke og tusener strømmet til for å se hvithvalen ved Hokksund-brua, også riksaviser, radio og tv var til stede. Hvalen fikk en trist skjebne fordi laksefiskerne var redde for at den spiste laksen, noe som viste seg å ikke være tilfelle, ble den avlivet av politiet med dynamitt. Den 4,5 meter lange hvithvalen ble dratt på land og dissekert.^[8]^[9]

Torsdag 23. april 2026 kom en ny hvithval opp elva til Hokksund.^[10]

Hvithvalen Hvaldimir

I april 2019 dukket en hvithval opp ved Rolvsøya i Finnmark.^[11] Den hadde på seg seletøy inntil en fisker hoppet i havet og befridde den. Hvalen er tam og virker trent; den har blant annet plukket en mistet mobiltelefon opp fra vannet og levert den tilbake til eieren. Hvithvalen, som fikk navnet Hvaldimir, ble populær og mange skuelystne kom for å se den. Aviser, radio og TV omtalte den flere ganger.

Lørdag 31. august 2024 ble Hvaldimir funnet død i sjøen utenfor Tananger i Rogaland. Ifølge Veterinærinstituttets obduksjonsrapport var dødsårsaken trolig bakterieinfeksjon.

Referanser

↑ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 28. februar 2022. Besøkt 28. februar 2022.
1 2 Lowry, L., Reeves, R. & Laidre, K. 2017. Delphinapterus leucas. The IUCN Red List of Threatened Species 2017: e.T6335A50352346. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2017-3.RLTS.T6335A50352346.en. Downloaded on 04 Decemb
1 2 3 Eldegard K, Syvertsen PO, Bjørge A, Kovacs K, Støen O-G og van der Kooij J (24. november 2021). «Pattedyr. Vurdering av hvithval Delphinapterus leucas som EN for Norge». Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 28. mars 2023.
↑ Lowry, L., Hobbs, R. & O’Corry-Crowe, G. 2019. Delphinapterus leucas (Cook Inlet subpopulation). The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T61442A50384653. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-1.RLTS.T61442A50384653.en. Downloaded on 04 December 2021.
↑ O'Corry-Crowe, Gregory M. (2018) Beluga whale: Delphinapterus leucas. Encyclopedia of marine mammals (Third Edition). Pages 93-96. https://doi.org/10.1016/B978-0-12-804327-1.00065-0
1 2 3 4 5 6 7 Michael Maes (2021) Beluga Whales, Delphinapterus leucas. The MarineBio Conservation Society. Besøkt 2021-12-04
1 2 Marine mammals of the world. Jefferson, T.A., S. Leatherwood & M.A. Webber - 1993. FAO species identification guide. Rome, FAO. 320 p. 587 figs. https://www.fao.org/3/t0725e/t0725e12.pdf
↑ «Historien om hvithvalen i Hokksund | Eiker Arkiv». Besøkt 15. november 2020.
↑ «Mange husker hvithvalen fra 1964». DT. 25.01.2010.
↑ Kaalstad, Jørn E.; Oddstad, Gisle (23. april 2026). «Se, en hvithval i Drammenselva!». VG (på norsk). Besøkt 24. april 2026.
↑ Anita Føleide, Stian Strøm og Jan Harald Tomassen (2019) Filmet hval med stramt seletøy – kan ha rømt fra fangenskap i Russland. NRK Troms og Finnmark, 26. apr. 2019. Besøkt 2021-12-04.