Kabultid

I den første fasen av et angrep handler alt om å sortere informasjon. 
Og det er ganske mye som skal sorteres. 

Eller som marinejegerne sier: «Det er overraskende mye prating. Det er ikke sånn at vi bare stormer inn». 

Forestill deg at du skal gjøre den samme sorteringen selv, under høyt tidspress: 

Det har vært fem store eksplosjoner på den irakiske ambassaden i Kabul. To til tre opprørere har stengt seg inne i bygget. De er forkledd i politiuniform, og minst én har bombevest. Samtidig brenner det kraftig i kjelleren og i inngangspartiet. På taket står det en gjeng med folk, noen av dem har våpen. Sivile eller opprørere? Du får vite at det er lagt ut improviserte eksplosiver eller miner flere steder. Det er også mulig at opprørerne har tilgang til overvåkningskameraene på ambassaden – og dermed kan se alt dere gjør. Det er de første detaljene. 
Så er det det store bildet. Angrepet har skjedd på en ambassade, så du bør også ta stilling til den juridiske biten med godkjenning for å gå inn i bygget. Du får også vite at ambassadøren befinner seg inne i bygget. 
Og at det er storpolitikk å få ham ut. I live. 

Hvor ville du begynt?

«JOHAN» HAR EN PLAN

Midt i denne strømmen av informasjon, står «Johan» fra Jæren. Han har skjegg, mørkt hår og en plan. Sammen med sjefen for den afghanske styrken forsøker han å sette sammen bitene av informasjon til et så fullstendig bilde som mulig. 

Afghanerne kaller ham Rohan, «Johan» fra Jæren. Kallenavnet betyr «lys» eller «lysende». Første gang han reiste til Kabul, var han 25 år. Nå er han 38– og sjef for marinejegerne i SOAT(se faktaboks.) Det er bare tre uker siden han landet i Kabul, og det er flere ting han ønsker å få til. 

Rundt ham er det glass og svart røyk, det er 40 varmegrader, og det er nå det gjelder. 

Det viser seg at ambassadøren som de ønsker å få ut i live, har låst seg inne på et rom i tredje etasje. Han er hardt skadd og forteller at opprørerne forsøker å komme seg inn i rommet. 

Klokka har begynt å tikke. 

INN I RØYKEN

Det ligner en øvelse, men kroppen kjenner at det ikke er det. 
Å kjøre forbi sikkerhetsfolk, brannmenn, ambulanse. Lenger framover. Inn mot røyken og folk som springer i motsatt retning. Å vite at slike aksjoner ofte starter med at sivile er blitt drept. Å forberede seg på å se skuddskader, eksplosjonsskader. Joda, uansett hvor rutinert man er, merker man at man er i førstelinja, tenker «Johan.» 

Det ligner en øvelse, men kroppen kjenner at det ikke er det.

Det er to år siden den norske marinejegeren var i Kabul sist. 
For første gang opplever han at kaoset som møter ham, er annerledes. Folk er på rett plass. 

Brannmenn, ambulanse, etterretning, lokale politistyrker: alle har plassert seg i prioritert rekkefølge ut i fra jobben de skal utføre. Førsteinntrykket er proft, tenker «Johan.»

STARTET PÅ BAR BAKKE

Da NATO, afghanske myndigheter og norske spesialstyrker etablerte den afghanske politiavdelingen CRU 222 (se faktaboks) for ti år siden, startet de på bar bakke. De hadde en langsiktig plan og et ønske om å utvikle en afghansk kontraterroravdeling som ville være i stand til å stå på egne bein, også etter at NATO- oppdraget var over. 
Men hvordan? 

I begynnelsen handlet det om å finne ut hva slags mennesker dette var.  
– Hva gjør de når arbeidsdagen er over? Hvem er det vi trener opp?

Spesialstyrkene begynte med en rekruttskolemodell lignende den Forsvaret bruker i Norge, men tilpasset afghansk kontekst. Det vil si å lære bort grunnleggende soldatferdigheter som skyting, sanitet, kart og litt enkel stridsteknikk. Men derfra til å bli en selvgående spesialpolitiavdeling, var det langt fram. 

– Vi startet fra ingenting og bygget stein på stein. I et ti– årsperspektiv har utviklingen vært radikal, forteller sjefen for Forsvarets spesialstyrker, Torgeir Gråtrud.

Da nordmennene begynte arbeidet med å etablere en afghansk spesialpolitienhet i 2007, var det flere i NATO som stusset over fremgangsmåten. 

De norske spesialstyrkene insisterte på å bo, jobbe og sove sammen med afghanerne. 

Den norske måten å jobbe på handler om tillit. Vi får ikke gjort noe uten tillit.

Han legger til at det i begynnelsen også handlet om å bli kjent med– og finne ut av hva slags mennesker dette var. 

– Hva gjør de når arbeidsdagen er over? Hvem er det vi trener opp?

SKRUR AV STRØMMEN

Ved den irakiske ambassaden ser en hundefører ut over området med sprengt glass og tilbake på de ubeskyttede potene til minesøkerhunden sin. Så plukker han opp hunden og bærer den framover. 
Det knaser under støvlene. 

De afghanske soldatene har klarert første og andre etasje. Men det er lenge siden de hørte noe fra ambassadøren. «Johan» og CRU-sjefen frykter at han er død. 

I tredje etasje er det minst én opprører. På taket i fjerde etasje står de ansatte ved ambassaden som flyktet oppover i etasjene da det smalt. 

Det begynner å haste når afghanerne gjør et smart mottrekk. De får skrudd av strømmen i området, så opprørerne ikke lenger kan følge med på overvåkningskameraene til ambassaden. Parallelt forsøker brannvesenet å slukke flammene i kjelleren– uten hell. 
Det gjør ikke så mye, tenker «Johan». For et stort system har begynt å fungere. Etater snakker sammen. Kommandolinjer virker. 

Det gjør ikke så mye, tenker «Johan». For et stort system har begynt å fungere. Etater snakker sammen. Kommandolinjer virker. 

– Å skru av strømmen i store deler av Bergen, ville også krevd mye koordinering og byråkrati. Forestill deg Kabul, hvor det i tillegg kan være problematisk hvis en pashtuner skrur av strømmen i et område med tadsjikere, sier «Johan».

Røyken er såpass tjukk at soldatene fortsetter med gassmasker. Opp til tredje etasje er det kun én trapp. Opprøreren i etasjen over har søkt dekning i et safe room–med god skuddvinkel til trappa. Tre afghanske soldater blir skutt. 

Da tar den afghanske CRU–sjefen en offensiv beslutning.

KABULTID

Alle som snakker om Kabul, snakker om tid. For i Kabul er tid motstand og fordel. Det er politikk og mulighetsrom. Men det er først og fremst valuta. 

Tid er valuta vi veksler inn mot tillit, mener Gråtrud. Kanskje er tid det som gjorde at afghanerne begynte å stole på at de norske spesialstyrkene virkelig mente noe med prosjektet. Sjefen for spesialstyrkene tror det.

Alle som snakker om Kabul, snakker om tid. For i Kabul er tid motstand og fordel. 

I møter med allierte får «Johan» ofte det samme spørsmålet: Hva har dere gjort for å få CRU til å fungere? Tid, svarer «Johan» bestandig. Det svarte han også da generalsekretæren i NATO spurte. Marinejegerne forsøker derfor å være så mye som mulig sammen med de afghanske CRU–soldatene. Ikke bare når de trener eller jobber. Men også når de ser på tv, spiller fotball.

Når CRU rykker ut, finner marinejegerne sin afghanske motpart og følger ham under aksjonen.
I bunn og grunn handler det om å kjenne han som står ved siden av deg.

 

Kabul har sin egen rytme: Vekslingen mellom trening og utrykning. Hvordan døgnet ikke har noe med arbeidstid gjøre. Her forteller klokka bare om det er dag eller natt. 

Tid i Kabul er å finne den rette balansen. Å være akkurat passe bakoverlent i rådgiverrollen. Marinejegerne skal ikke gripe inn med èn gang afghanerne møter motstand. De skal la dem prøve og feile. Men fienden skal heller ikke vinne. 

Den balansegangen var vanskeligere da de startet CRU, mener Johan.

I bunn og grunn handler det om å kjenne han som står ved siden av deg

Nå får de ikke lenger de samme bedende blikkene hvis situasjonen blir tøff. Stadig oftere opplever marinejegerne at afghanerne løser situasjonen selv. 

Tid er muligheten til å jobbe langsiktig og gradvis. Å virkelig få til noe. I Kabul er tid det som gjør at du lykkes som rådgiver, mener «Johan».

–IKKE SKYT MANNEN I SINGLET

Tilbake ved ambassaden fraktes de sårede soldatene ut. Den afghanske CRU–sjefen frykter at angrepslaget i trappa skal miste motet etter å ha sett kameratene bli skutt. Derfor bytter han ut hele laget med et nytt. En beslutning «Johan» synes er offensiv og god. 

Fra den andre enden av korridoren gir ambassadøren plutselig lyd fra seg. Det viser seg at han og livvakten lever. «Johan» og CRU-lederen ber ham kle av seg jakke, skjorte og bukser, slik at han ikke skal bli forvekslet med en opprører i bombevest. 

 Lyst til å bli marinejeger?

 

Angrepslaget er nå på vei bortover den samme korridoren som ambassadøren kommer gående i. Korridoren er mørk, og røyken fra etasjene under gjør sikten dårlig. Det sendes en hastemelding over sambandet: 
«Ikke skyt mannen i singlet. Mannen i singlet er ambassadøren!» 
Det er med en viss puls de følger det som skjer videre. For som den norske marinejegeren sier: «Når tre kamerater er skutt, er du ganske påskrudd og fylt av adrenalin.»

Angrepslaget er nå på vei bortover den samme korridoren som ambassadøren kommer gående i.

ROCKESTJERNER I KABUL

«Erik», en blid fyr med bart, er blant de mer erfarne norske marinejegerne. Han har fått sydd seg en afghansk skinnjakke og viser fram en hatt han har kjøpt på markedet i Kabul. Ifølge ham hender det lokalbefolkningen klapper eller viser tommel opp når de afghanske soldatene kjører forbi. 

–Soldatene i CRU er litt rockestjerner her i Kabul.

Men den tilliten holder bare frem til neste gang CRU stilles på prøve, noe de afghanske soldatene er veldig klar over. 

Kanskje er det også det de har i bakhodet når mannen i singlet kommer mot dem i den mørklagte korridoren. 

For det går som det skal, og de får fraktet ambassadøren ut– i live. En stor seier for afghanske myndigheter og ekstra motiverende for soldatene i CRU. Så: massiv ild utenfra.

Invitasjon til presidentpalasset

Det er kanskje dette øyeblikket «Johan» husker best. 
Lyden og lukta. Glasset og røyken. Skyting og eksplosjoner. At alt endrer seg så raskt, at det ser voldsomt ut. Å tenke på resten av laget som er spredd rundt på ulike deler av området. 

Alle disse tingene er det «Johan» kaller følelsen av å være i en urban kampsituasjon.

Hendelsen ved den irakiske ambassaden får så stor oppmerksomhet at CRU-soldatene mottar tapperhetsmedaljer av afghanske myndigheter og inviteres til presidentpalasset.

Siden den gang har CRU rykket ut til en rekke terroranslag. Et av dem var angrepet på Hotel Inter-Continental, hvor den norske forskeren Arne Strand befant seg. 

Sang nummer ti

«Erik» og kollegaen «Geir» gjør seg klare for en kjøretur bort til CRU-leiren. Selv kortere turer utenfor leir krever skuddsikker vest og fullt utstyr. 
«Nå setter vi på sang nummer ti», sier «Erik», han blide fyren med bart. De pansrede bilene ruller av gårde. 
Fra bilstereoen kommer slepende bass og jærsk vokal:
Med engel på skulder og en jævel på rygg
«Erik» følger med i speilet
Hold motoren i gang og forsvinn i en vind
Forbi amerikanske betongblokker, 
Spring gjennom skogen og en gravlundsport
forbi høye, tjukke, grå murer
Du kan rekka et tog, men spring fort, synger Kaizers Orchestra, 
og så de er ute av den siste porten. 
En barføtt gutt sliper ei øks. Tett trafikk. Bål fra ei tønne. Piggtråd. 
Ikkje stopp å ro, du må ro din båt, synger Kaizers.
Sjå på deg nå, sjå på deg nå, 
Snøfiller, tåke, januar. 
«Geir» og «Erik» og de andre marinejegerne –på vei gjennom Kabul by.