sjøkart

Informasjon og krav

I tillegg til nøyaktig avbildning av dybder (batymetri) vil sjøkartet ha informasjon om høyder på broer, detaljer om fyr- og sjømerker, tørrfall (tørrlagt område ved lavvann) samt landmerker av betydning. På kartet viser gradnettet bredde- og lengdegrader, og projeksjonen er vinkelriktig slik at meridianene vises som parallelle rette linjer, slik at kursen kan settes ut som en rett linje. Distanser i nautiske mil kan enkelt måles på breddeskalaen. Alle offisielle sjøkart, både papir- og elektroniske kart, har format som er basert på standarder fra Den internasjonale hydrografiske organisasjonen (IHO). Internasjonale regler fra IMO krever at fartøy skal ha passende og oppdaterte sjøkart om bord for den aktuelle reisen.

Avhengig av opprinnelsen og grunnlaget for kartet vil batymetrien (dybdene) være avbildet som enkle representative loddskudd samt dybdekoter (likelinjer) og fargesjattering for gitte dybder. Dybder vil være gitt i forhold til laveste lavvann (lowest astronomical tide, LAT) mens friseilingshøyder under broer og luftspenn vil være gitt i forhold til høyeste høyvann (highest astronomical tide, HAT). På land kan topografien også være karakterisert ved høydekoter der høydene er i forhold til middelvann eller et standardnivå i nærheten av dette – i Norge NN1954 eller NN2000.

Alle norske sjøkart er nå metriske, men i enkelte land, spesielt i USA og Storbritannia, vil det kunne finnes kart hvor dybder er oppgitt i fot eller favner. Alle kart i papirformat vil ha kompassroser med informasjon om stedets misvisning, slik at det er lett å finne kurser som kan styres på et magnetkompass. Sjøkart vil normalt brukes sammen med andre nautiske publikasjoner som seilingsbeskrivelser (losbeskrivelser) og tidevannstabeller, og det vil ofte i kartene være referanser til slike. Kvaliteten og påliteligheten på dybdeinformasjon må sees i forhold til når oppmålingen fant sted og hvilken metode som ble brukt. Informasjon om dette vil finnes i kartets tittelfelt.

Typer og målestokk

Forskjellige typer sjøkart karakteriseres gjerne av målestokken:

Havne-/innseilingskart er kart i stor målestokk, typisk mellom 1:7500 og 1:25 000. I slike kart vises spesielt detaljerte dybder langs kaier og i havneområder.
Spesialkart er oftest i målestokken 1:50 000. I Norge omtales dette som «hovedserien», som brukes til vanlig innenskjærs kystseilas. Enkelte steder kan også være representert i 1:100 000. All tilgjengelig infrastruktur for navigasjon vil være vist. Utsnitt av spesialkartene kan være utgitt som «båtsportkart».
Kystkart som normalt brukes ved seilas utenfor kysten (grunnlinjen eller territorialgrensen) har målestokk mellom 1:100 000 og 1:350 000. Mye av informasjonen om mindre lykter og sjømerker inne på kysten er ekskludert, mens bare større fyr som er relevant for seilasen vises.
Overseilingskart er kart i liten målestokk som viser større havområder hvor seilasen foregår i åpent farvann. Målestokken vil typisk ligge mellom 1:600 000 og 1:10 000 000.

I tillegg til nevnte kategorier kan det finnes forskjellige former for sjøkart som er tilpasset fiskeri og forskjellige planleggingsoppgaver i liten målestokk. Kart i stor målestokk er gjerne basert på Gauss’ konforme sylinderprojeksjon, mens kart i 1:50 000 eller mindre er konstruert i Mercators projeksjon. Hver eller annenhver uke sendes det ut rettelser til sjøkart og nautiske publikasjoner (Etterretninger for sjøfarende, engelsk: Notice to Mariners). I papirkart må rettelsene føres inn manuelt, mens elektroniske kart kan oppdateres automatisk.

Elektronisk sjøkart (ENC)

BERJAYA — Til venstre vises grafikk som kan vises i elektroniske kart for å indikere kvaliteten på kartgrunnlaget. Til høyre vises kildeinformasjon på et vanlig norsk papirkart hvor tidspunkt for oppmålingen er vist.

Kvalitetsvurdering

Av Norvald Kjerstad.

Lisens: CC BY SA 3.0

På de aller fleste fartøy vil det være et elektronisk sjøkartsystem (Electronic Chart Display and Information System, ECDIS) hvor skipets posisjon og kurs kan vises fortløpende basert på informasjon fra GNSS og gyrokompass.

Kartgrunnlaget på slike system var først basert på rasterdata (skannede papirkart), men senere er dette erstattet med offisielle «vektoriserte» kart hvor informasjon er valgbar, lagdelt og tilpasset visning i flere målestokker. Slike kart kalles ENC (electronic nautical chart) og er basert på IHOs S-57-standard. Denne standarden blir gradvis erstattet av en nyere og mer fleksibel standard som kalles S-100. S-100-standarden åpner blant annet for presentasjon i tre dimensjoner (3D) og integrasjon med eksterne data og har følgelig flere fellestrekk med landbaserte geografiske informasjonssystemer (GIS). Er ECDIS-systemet tilkoblet radar og AIS, vil informasjon om annen trafikk kunne vises på kartet i sanntid.

Har skipet godkjent ECDIS med nødvendig ENC-dekning, vil det ikke være krav til at skipet skal ha papirkart om bord. Kvaliteten på kartgrunnlaget kan vises med spesielle standardiserte symbol og grafikk – såkalt Zone Of Confidence (ZOC). På mindre fartøy vil man ofte ha elektroniske kartsystemer som ikke tilfredsstiller nevnte standarder. Slike kalles gjerne en kartplotter, og kartgrunnlaget kan være basert på enklere kartgrunnlag eller kart generert av fartøyet selv hvis systemet er tilknyttet et ekkolodd. Kartplottere kan ha mange avanserte funksjoner som er attraktive for spesielle fartøy ut over konvensjonell navigasjon. I mange tilfeller vil man ha både et godkjent ECDIS-system og en kartplotter om bord.

Historikk og kvalitetsforbedring

Fra seilingsbeskrivelser til sjøkart

Før sjøkart ble vanlige brukte man hjelpemidler som seilingsbeskrivelser. Adam av Bremen sitt verk fra cirka 1075, Beskrivelse av øyene i Norden, var blant de første i norske farvann. Utover på 1200-tallet kom ulike beskrivelser for og av sjøfolk til hjelp i navigasjon. Slik oppsto de første sjøkartene eller portolankart (av italiensk porto, ‘havn’). Det første kjente slike kartet over skandinaviske områder var italiensk og kom ut i 1310.

Mot slutten av 1300-tallet begynte hansatiden med omfattende skipstrafikk av tyskere og hollendere, og sjøbøker ble viktig. Frem til da var det i hovedsak et verdensbilde fra kartene til grekeren Ptolemaios som var rådende. Den første kjente trykte versjonen av en sjøbok fra norskekysten kom ut i Holland i 1532. Bemerkelsesverdig er også arbeidet som Olaus Magnus la ned i sitt Carta Marina (1539), hvor han beskriver farvannet og strømmene mellom Norge og Grønland. På denne tiden startet en vesentlig perfeksjonering av kartfremstilling og projeksjoner, og det var Nederland med kjente kartografer som Abraham Ortelius (1527–1598) og Gerhardus Mercator (1512–1594) som var ledende. Det var blant annet kartografenes nære kontakt med samtidige sjøfarere og oppdagelsesreisende i Amsterdam og Antwerpen som lå til grunn for de store fremskrittene i kartfremstillingen på 1500-tallet.

De første nasjonale (dansk-norske) sjøkartarbeidene på norskekysten i offentlig regi fant sted rundt år 1700. Jens Sørensen ble utnevnt som den første ‘Søe Carts Directeur’ i 1695. Han knyttet til seg sjøoffiserer som tok opp kart over forskjellige strøk av de to landenes kyster. Også Skagerrak ble kartlagt, og det eksisterer fortsatt et generalkart som strekker seg så langt nord som til Trondheim etter Sørensen. Kartene ble ansett for å være svært mye bedre enn de som tidligere blant annet var basert på nedtegninger av hollandske sjøfarende, faktisk så gode at de ble vurdert å kunne utgjøre en fare for rikets sikkerhet. Derfor ble det forbudt å utgi dem til allmenn bruk. Dagens hydrografiske originalkart og høyoppløselige måledata er fortsatt underlagt et militært graderingsregime.

De første vitenskapelige målingene

Nye instrumenter, ikke minst kronometeret, og fremskritt innen oppmåling innledet den første vitenskapelig baserte sjømålingen (hydrografi) av Norges kyster. I 1787 startet arbeidet utenfor Trondheim. Den som i sterkest grad knyttes til dette arbeidet var den danske marineløytnanten Carl Frederik Grove. I tiden frem til århundreskiftet ble hele kysten fra Trondheim til grensen mot Sverige kartlagt med en produksjon av cirka ett sjøkart per år (de groveske drafter). Basert på innmålte trigonometriske punkter ble kystkontur og hydrografiske detaljer avlagt. Dybdeinformasjon var det forholdsvis lite av, og loddskuddene var gjerne knyttet til anbefalte ledstreker. Gjengivelse av topografi ved hjelp av skyggelagte skisser av fjellformasjoner var like viktig. Samtidig med kartleggingen skrev Grove seilingsbeskrivelser som er forløpere til dagens farvannsbeskrivelser i Den norske los.

Stadig større behov for informasjon om farlige grunner, leder og bunnforhold førte til at man satte i gang en ny oppmåling av kysten. Denne oppmålingen startet rundt midten av 1800-tallet, og blant annet fiskerienes behov gjorde at staten bygget forskningsfartøyet Hansteen i 1866. Dens hovedoppgave var oppmåling av fiskebankene. I tiden frem til cirka 1920 ble kysten gradvis dekket av sjøkart som tillot navigatørene å ferdes med en rimelig grad av sikkerhet uten å måtte ty til los i hovedledene. Lokale kjentfolk ble da i stor utstrekning brukt for å angi detaljer, og loddskudd (dybder) var basert på spredte målinger med håndlodd. Fra midten av 1920-tallet ble loddingene mer systematiske i bestemte linjer (linjelodding).

Ekkolodd og GPS

Sjøkartverkets første målebåt fikk ekkolodd i 1950, noe som innledet en helt ny æra. Kartleggingen ble mer effektiv og linjeloddingen langt mer pålitelig. Fremdeles skjedde stedsbestemmelsen av de hydrografiske detaljene etter samme prinsipper som tidligere – terrestrisk, hovedsakelig ved horisontale vinkler målt med sekstant og vinkelspeil. Først i 1964 startet overgangen til elektronisk posisjonering, først med Decca Hi-Fix, senere med Motorola Mini-Ranger (1977).

Norges sjøkartverk fikk i 1984 sin første GPS-mottager. Etter hvert som satellittsystemet ble mer tilgjengelig fikk etaten utviklet sitt eget differensielle GPS-system som hadde en nøyaktighet på cirka én meter. Dette var en revolusjon i effektiv og nøyaktig stedfesting som også medførte at kartene skiftet fra lokalt til globalt gradnett (fra NGO1948 og ED50 til WGS84 datum). Neste store fremskritt innen sjømåling kom på slutten av 1980-tallet da man tok i bruk multistråle-ekkolodd. Det første ble montert i forskningsfartøyet Lance som primært ble brukt til kartlegging til havs og ved Svalbard. Overgangen fra enkelstråle- til multistråle-ekkolodd gjorde at oppmålingen gikk fra systematisk linjelodding til 100 prosent arealdekkende avbildning av havbunnen. Lance ble da også demonstrasjonsfartøy for elektroniske kartsystem – en utvikling som Norge ledet an i. Etter 2001 hadde alle målebåter installert multistråle-ekkolodd. Det er gjort forsøk med å bruke fly med skannende laser i store og grunne områder, men metoden har hatt mange utfordringer knyttet til kvaliteten på resultatene. I 2006 startet Kartverket et omfattende samarbeid med Havforskningsinstituttet og Norges Geologiske Undersøkelse (NGU) om kartlegging og presentasjon av biologiske og geologiske forhold sammen med nøyaktig bunntopografi (batymetri) i norske havområder. Prosjektet kalles MAREANO og tenkes videreført til hele kysten for å fremstille marine grunnkart.

Skal man vurdere kvaliteten på et sjøkart, kan man ta utgangspunkt i målemetoden som er brukt. Før ekkoloddet ble tatt i bruk omkring 1950 må påliteligheten ansees som svært mangelfull, men fullkomment ble det ikke før alle dybdedata var basert på arealdekkende målinger omkring 2000. Informasjon om oppmålingstidspunkt og metode finnes i papirkartenes tittelfelt eller som symboler (ZOC) i elektroniske kart.

Norges sjøkartverk

Fra 1986 ble Norges sjøkartverk i Stavanger en divisjon i Statens kartverk; den omtales i dag som Sjødivisjonen. Kartverkets sjødivisjon foretar oppmåling og opplodding av norskekysten med tilgrensende farvann i tillegg til polare farvann, utarbeider og utgir sjøkart over nevnte farvann, holder sjøkartene oppdatert, utgir Etterretninger for sjøfarende og Den norske los, foretar undersøkelser av tidevannet og formidler tidevann og vannstand via nettstedet Se havnivå. Det geodetiske grunnlagsmaterialet skaffes til veie av geodesidivisjonen i Kartverket på Hønefoss. Sjødivisjonen driver den internasjonale tjenesten PRIMAR, som leverer offisielle elektroniske sjøkart over norske og andre lands farvann. Sjødivisjonen er med i et internasjonalt samarbeid om kartlegging av verdenshavene som er organisert under GEBCO (forkortelse for General Bathymetric Chart of the Oceans).

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Kartverket (2018). Den Norske Los : bind 1. Kartverket Sjødivisjonen
Kartverket (2020). Symboler og forkortelser i norske sjøkart, Kartverket
Hausken, Arne med flere (red.) (1983). Norges sjøkartverk 1932–1983. Norges sjøkartverk
Kartverket (2010). Sjøkartverket 1975–2006, Statens Kartverk Sjø
Kjerstad, Norvald (2024). Navigasjon, Fagbokforlaget
Kjerstad, Norvald (2022). Elektroniske og akustiske navigasjonssystemer, Fagbokforlaget

Faktaboks