seilbåt

Det er ingen tydelig definerte forskjeller mellom seilbåter og seilskip. Det er en kombinasjon av parametere som avgjør hvilket av begrepene man bruker. Blant annet er størrelsen på fartøyet viktig. Seilskip er i utgangspunktet større enn seilbåter, men også riggtype, skrogkonstruksjon, bruksområde og tradisjon spiller inn. Ofte omtales seilfartøy bygget for fritidsbruk som seilbåt og fartøy bygget for nytte som seilskip, men begrepene seilbåt og seilskip brukes litt om hverandre.

I tillegg til seilbåt og seilskip brukes uttrykket seilskute, som ofte kan fungere som et overlappende begrep mellom seilbåt og seilskip. Om fartøyet er et tradisjonsfartøy kalles det ofte seilskute. Om fartøyet er en mer moderne fritidsbåt brukes seilbåt. Colin Archer-skøyter på ned mot 40 fot, eller mellomstore fartøy som skoleskipet «Svanen» på 98 fot, kan begge typisk bli omtalt som seilskuter. I tillegg blir Colin Archer-skøytene også kalt seilbåter, og «Svanen » og andre skoleskip også kalt seilskip.

Både seilbåter og seilskip består av fire hoveddeler: Skrog (inklusive eventuell ballast, kjøl og ror), stående rigg, løpende rigg og seil. Disse delene virker sammen, og både form, vekt og styrke i hver del må tilpasses de andre hoveddelene.

Et typisk eksempel på fartøy som er seilbåt, er dagens vanlige tur- og regatta-seilbåter med én mast og to sneiseil (ett foran og ett aktenfor masten). Denne riggen kalles bermudarigg, og slike seilbåter benevnes som en bermudarigget enskrogsbåt eller bermudarigget sloop. Under en slik seilbåt, er det en kjøl med vekt (ballastkjøl). I tillegg til de to basis-seilene kan mange av de bermudariggete båtene i tillegg heise en spinnaker.

Skroget kan være bygget av ulike materialer, for eksempel glassfiber, stål eller tre. Tradisjonelt var treverk det viktigste byggematerialet i både seilbåter og seilskip. I Norge i dag, er glassfiber det vanligste byggematerialet for nye seilbåter.

Andre eksempler på seilbåter er norske tradisjonsbåter som nordlandsbåter, fembøringer og Colin Archer-skøyter.

Seilbåter kan ha ett, to eller tre skrog. Det vanligste i Norge og Vesten er en-skrogsbåter. Båter med to skrog heter katamaran og båter med tre skrog heter trimaran.

De vanligste seilbåtene er en-skrogsbåter. Skroget kan utformes på mange måter. Båtens formål bestemmer mange av parameterne, der de viktigste er lengde, bredde og dybde. Eventuell ballast, kjølform og kjølvekt må virke sammen med skrogformen. Det er grunnleggende at skrogets deler til sammen skal sørge for båtens stabilitet, og hindre at den kullseiler (velter). Vind i seil, krefter fra bølger, og vekt av rigg, last og mennesker, påfører skroget krefter som kan krenge, eller til og med kantre eller kullseile, båten. Seilbåten konstrueres for å motvirke dette.

Seilbåter trenger ikke å ha kjøl, men de fleste fleste større seilbåter har kjøl med vekt som er avgjørende for stabiliteten. På mindre seilbåter og seiljoller kan kjølen være et vektløst senterbord, der vekten av mannskapet i stedet er en avgjørende del av ballasten. Plasseringen av mannskapet vil da være en viktig del av båtens stabilitet. Mannskapet vil da typisk forflytte seg i båten for å gi båten best mulig stabilitet og trim. På større seilbåter, vanligst på store regattabåter, kan man i tillegg til en tung og dyp kjøl ha ballasttanker plassert rundt i skroget. Disse fylles eller tømmes for å gi båten optimal stabilitet og trim.

En del tradisjonsbåter har ofte kun en lang kjøl av treverk uten vekt under båten, mens ballasten er for eksempel tunge steiner som er plassert innvendig i bunnen av skroget.

Seilbåtens stabilitet er altså en kombinasjon av skrogform og vekt (kjølvekt og/eller ballast) og plassering av denne vekten. Bredt skrog gjør det vanskeligere å krenge båten, men kan gjøre det vanskeligere for båten å rette seg opp, dersom den har først har kullseilt. En dyp og tung kjøl gir høy stabilitet og hjelper også seilbåten til å rette seg opp dersom den har kullseilt. Kjøl, ballast og skrogform utgjør til sammen det rettende moment.

Stående rigg er benevnelsen på riggens grunnstruktur og består blant annet av mast, stag og vant. Dette er rigg som er fast og som man normalt ikke endrer under seilas.

Det er den faste riggen som definerer hvordan man omtaler riggen og dermed båten. En typisk moderne enskrogsbåt med én mast, som beskrevet over, er en bermudarigget sloop. Samme type med to master, kalles en bermudarigget ketch. Har den to master og gaffelseil vil den kalles en gaffelrigget ketch. Det finnes flere andre riggtyper på seilbåter.

Den ståendes riggens oppgave er å være grunnstruktur for løpende rigg og seil.

Løpende rigg er alle de delene av riggen som mannskapet bruker for å håndtere seilene. Det innebærer alt tauverk som skjøter, fall og rev, samt taljer og blokker, og alt annet som kan heises, fires, trekkes og trimmes for å endre seilenes størrelse, form og vinkel mot vinden.

For å seile optimalt må mannskapet bruke løpende rigg for å trimme seilene. Både stående- og løpende rigg er kun hjelpemidler for å heise, holde og kontrollere seilene

Seilene er selve tekstilene som fanger vinden og gir båten framdrift. Tradisjonelt ble de sydd av skinn eller vevd av naturfiber som ull, lin, silke eller bomull. Polynesiere og mikronesere brukte materialer fra pandanus (skruepalmefamilien). I moderne tid produseres seilduk normalt av syntetisk kunstfiber som polyester (ofte under merkenavnet dacron), eller nylon-,armid- og karbonfibre.

Seilene får kraft fra vinden. Den viktigste kraften kommer fra trykkforskjellene mellom lo-og lesiden av seilene. Dette er grunnleggende kunnskap som seilmakeren bruker for å sy gode seil, og som seileren trenger for å trimme seilene optimalt og slik gi seilbåten høyest mulig fart mot målet under de gjeldende vind og sjø-forhold.

En seilbåt kan ikke seiles rett mot vinden. Men man kan på de fleste seilbåter, ved en kraftkombinasjon av seilets krefter framover og skroget/kjølens krefter i vannet, seile delvis mot vinden. Det kaller man «å krysse».

Den tidligste dokumenterte bruken av seilbåter er sammenfallende med de tidligste sivilisasjonene fra rundt 6000 år fvt. Bruk av seil har oppstått uavhengig i mange deler av verden, og det har vært utviklet forskjellige rigg-, seil, og skrogtyper.

Ved møter mellom seilere fra forskjellige kulturer har seilere og båtbyggere lært av hverandre, og båt- og riggtypene har blitt påvirket og videreutviklet.

Utviklingen av seilbåt som lystbåt og fritidsbåt i dagens forstand, begynte i Europa på 1800-tallet. I perioden mellom 1860 og 1882 ble det dannet rene seilforeninger i Oslo, Tønsberg, Stavanger, Bergen, Arendal, Kragerø, Kristiansand, Fredrikstad og Moss. Disse var i begynnelsen nært knyttet til seilsport og regattaseiling.

Fram til 1920 var det to hovedgrupper av lystbåter med seil. Den ene var klinkbygde eller kravellbygde tidligere bruksbåter eller båter utviklet fra bruksbåter, slik som Colin Archer-skøyter. De andre var rene seilbåter bygget for fart. De var smekre kravellbygde fartøy med mye seil, ofte eiet av datidens overklasse. Johan Anker ble en respektert konstruktør og bygger av slike.

• seiling
• ballast
• ror
• skrog
• seil
• rigg
• Jan Herman Linge
• Colin Archer
• Johan Anker