galder

Galder, ble i norrøn tid brukt om trolldomssang, altså sang med magisk kraft. Senere har begrepet også blitt brukt om trolldom generelt.

Galder er ofte omtalt i den norrøne litteraturen, både i sagaer og i eddadikt. I denne litteraturen viser galder nesten alltid til god magi, som var magi som ble brukt til å hjelpe seg selv eller andre. I Håvamål, for eksempel, regner Odin opp 18 galdersanger han kan; én kan stille bølger, én vekker hengte til live, én demper hat, én verner kjempende, og så videre. Et eksempel på galder finnes også i Skirnes lange besvergelse for å vekke Gerds kjærlighet til hans herre Frøy i eddadiktet Skirnesmål.

Galder hadde også sitt eget versemål i den norrøne diktningen, kalt galdralag.

I de eldste landskapslovene var galder strengt forbudt. Ifølge Gulatingsloven skulle galder og trolldom straffes på følgende måte:

«Det er no dinæst at me skal ikkje lyda etter spådomar eller galdrar eller vonde gjerningar (trolldom) [...] 4. Men ein annan som fer med galdrar og trolldom og vert dei sannskyldige i det, dei skal fara ut or vår konges landeign. Slikt skal folk ikkje lyda etter. 5. Men um dei lyder, då har dei forbrote kvar pening av godset sitt; men dei skal have høve til å gå til skrifte og bøta til Krist.»

En rekke magiske runeinnskrifter og overleveringer i form av folkeminner viser hvordan galder ble brukt i det virkelige liv.